Christiania Theater

Opprinnelsen til Christiania Theater finner man i byens første offentlige teater, åpnet 1827 av den svenske teatermann J. P. Strömberg med norske elever. Allerede 1828 oppgav Strömberg ledelsen, og de danske teaterdirektører Bøcher og Saabye med trenede danske skuespillere overtok scenen. Strömbergs teaterbygning, som lå i den nåværende Teatergata, brant 1835. To år etter åpnet Christiania Theater på Bankplassen (bygningen var tegnet av C. H. Grosch og hadde vel 800 plasser) med nesten utelukkende danske skuespillere og et utpreget dansk repertoar. Nå begynte norskhetspartiets kamp mot den danske innflytelse, den førte bl.a. til Campbellerslaget 1838. Helt til 1850 var danskene nærmest enerådende på Christiania Theater, men nå trengte en ny, norsk dramatisk diktning seg frem med Ibsens og Bjørnsons skuespill. Omtrent samtidig fikk Norge sine første betydelige skuespillere, bl.a. Laura Gundersen, Lucie Wolf, Sofie Parelius, Johannes Brun, Sigvard Gundersen. Sjef var den danske litterat Carl Borgaard. Teateret hadde også flere gode, danske krefter, bl.a. Vilhelm Wiehe. I 1856 kom det på ny til sterke demonstrasjoner mot danskene (teaterslaget).

I 1852 var Christiania Norske Theater blitt åpnet i Møllergata, 1863 ble det slått sammen med Christiania Theater, som nå ble en virkelig norsk scene. Samtidig forlot både direktør Borgaard og de fleste danske skuespillere landet. Ibsen var en kort tid ansatt i teaterledelsen som kunstnerisk rådgiver. 1865–67 var Bjørnson teaterets leder, 1868 Olaf Skavlan. Men med den danske teaterdirektør Michael Bruns utnevnelse blusset kampen opp igjen. En rekke av teaterets beste norske krefter med Laura og Sigvald Gundersen i spissen, gikk over til Møllergata for å spille under Bjørnsons ledelse (1870–72). Fra 1873 ble forholdene roligere igjen. Den svenske teaterleder Ludvig Josephson var sjef for Christiania Theater 1873–77 og viste stor interesse for det nye norske drama og for operasaken.

Teateret hadde også i denne perioden fått en rekke fremragende, unge krefter, bl.a. Johanne Juell, Henrik Klausen, Arnoldus Reimers. Fredrik Garmann hører også til samme generasjon, men kom senere til. I 1877 ble Johan Vibe teaterets leder, fra 1879 til lukningen 1899 Hans Schrøder. Disse siste 20 år ble først og fremst preget av Ibsens og Bjørnsons samtidsskuespill, som dannet grunnstammen i repertoaret, selv om enkelte av dem aldri slapp frem på Christiania Theater (bl.a. Gengangere, Over ævne, Kongen).

Teaterledelsen kunne ofte være forsiktig og vaklende, men enkeltprestasjonene var i alminnelighet ypperlige. Nye hovedkrefter kom etter hvert til: Constance Brun, Sofie Reimers, Alma Fahlstrøm, Ragna Wettergreen, Johanne Dybwad, Olaf Hansson, Johan Fahlstrøm, Egil Eide. En rik blomstringsperiode hadde teateret 1884–93 under Bjørn Bjørnsons instruksjon, som innførte en mer realistisk uttrykksform. Det gav sin siste forestilling 15. juni 1899. 1. sept. samme år åpnet Nationaltheatret som en direkte fortsettelse av Christiania Theater, med Bjørn Bjørnson som sjef og en stor del av ensemblet fra Bankplassen.

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 28.02.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norske teaterinstitusjoner og -organisasjoner

Marianne Dyrnes Vallat

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.