Grini fangeleir
Fanger oppstilt utenfor fangeleiren på Grini. Bildet er tatt en gang mellom 1941 og 1943.
Av .
Grini 8. mai 1945
Grini på frigjøringsdagen 8. mai 1945.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Grini var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Fangeleiren var en del av det tyske sikkerhetspolitiets (Sipos) organisasjon. I løpet av okkupasjonsårene var nærmere 20 000 personer registrert som fanger på Grini, hvorav de aller fleste var norske politiske fanger.

Faktaboks

Etymologi
tysk Polizeihäftlingslager Grini

Etableringen

Våren 1940 hadde okkupasjonsmakten rekvirert det nye kvinnefengselet på Ila i Østre Bærum. Fengselet, som var påbegynt i 1938, stod nesten ferdig 9. april 1940, da Tyskland invaderte Norge.

Våren 1940 brukte tyskerne det nyoppførte fengselet til internering av norske offiserer og soldater som hadde deltatt i kamphandlingene på Østlandet. Etter at de fleste krigsfangene, med unntak av noen få offiserer, slapp ut i løpet av juni samme år, hadde fengselet stått tomt. Da det tyske sikkerhetspolitiet opprettet fangeleiren 14. juni 1941, som «Polizeihäflingslager Grini», overførte de 115 fanger fra en provisorisk leir som tidligere på våren var blitt lagt til Åneby i Nittedal. De fleste Åneby-fangene var arresterte gisler etter det britiske kommandoraidet mot Svolvær 4. mars 1941.

Blant Grini-fangene var det ellers motstandsfolk som på ulike måter hadde demonstrert sin misnøye med okkupasjonsmakten og det norske okkupasjonsstyret under Nasjonal Samling. Den tyske okkupasjonsmakten ønsket å pågripe disse før fikk muligheter til å undergrave regimet og påvirke den mer nøytrale del av befolkningen. Det samme gjaldt også spesielle grupper (blant annet jøder og kommunister) som de tyske nasjonalsosialistene tidlig hadde utpekt som sine farligste fiender. De norske fengselsinstitusjonene (datidens kretsfengsler) var ikke dimensjonert for dette formålet, og tyske okkupasjonsmyndighetene så derfor tidlig behovet for å opprette egne fangeleirer til forvaring av «de samfunnsskadelige elementene» under det tyske sikkerhetspolitiets kontroll, slik det allerede var blitt gjort i Tyskland og i andre tyskokkuperte land i Sentral-Europa.

Fra fengsel til fangeleir

Da fangetallet utpå våren 1942 passerte 1000, var hovedbygningen blitt altfor liten, og arbeidet med å utvide leiren startet for alvor. En stor del av planarbeidet med å utvide bygningsmassen ble overlatt til arkitektene Frode Rinnan og Odd Nansen, før de begge i september 1943 ble deportert til Sachsenhausen. I alt ble det oppført omkring 30 brakker for å huse de mellom fire og fem tusen fangene som okkupasjonsmakten til enhver tid holdt innesperret. Noen av brakkene rommet også andre nødvendige fasiliteter som verksteder, depoter og sykestuer.

Fangebrakkene hadde sengeplasser til nærmere 150 fanger, men i perioder var mer enn dobbelt så mange innkvartert, og det måtte soves på skift. I løpet av sommeren 1942 kom også det elektriske piggtrådgjerdet med de ni vakttårnene, som omga det indre leirområdet, på plass. Hovedbygningen ble reservert for innsatte kvinner, dødsdømte eller de mannlige fanger som var underkastet er strengere fangeregime og satt på isolat. Fra høsten 1942 gikk fangetallet over 5000, og på det meste rommet Grini 5400 fanger, hvorav omkring 600 kvinner.

Ledelse og administrasjon

Den tyske ledelsen med kommandant, fangevoktere og funksjonærer utgjorde omkring 15 personer og omfattet både menn og kvinner. I tillegg kom en egen vaktstyrke med vanlige soldater og underoffiserer. Den første leirkommandanten var SS-Obersturmführer Hermann Koch. Sommeren 1942 overtok SS-Hauptsturmführer Alfred Zeidler, som fungerte frem til frigjøringen. Som daglige leder og nestkommanderende i det meste av denne perioden fungerte SS-Untersturmführer Julius Denzer.

Etter krigens slutt ble både Zeidler, Denzer og den mest forhatte av de tyske fangevokterne, SS-Scharführer Kurt Walter Kuntze, kjent skyldige i krigsforbrytelser mot en rekke av fangene og idømt livsvarig eller langvarige fengselsstraffer. I tidsrommet 1952–1953 ble de alle løslatt og utvist fra Norge.

Forvaltning og daglig drift

Med den lille tyske administrasjonen var det lagt opp til at mest mulig av den daglige administrasjonen og leirdriften skulle organiseres og utføres av fangene selv. Organisasjonsstrukturen liknet en pyramide med en personalsjef øverst, som bare var underlagt den tyske leirledelsen. Under ham sorterte arbeidsledere og brakkesjefer, samt andre tillitsvalgte for ivaretakelse av andre og mer spesialiserte områder innenfor leirforvaltningen. Byggearbeidene på Grini ble ellers utført av en egen bygningsavdeling (Bauleitung).

Alle fangene skulle arbeide, og de fleste av fangene ble fordelt på såkalte «arbeidskommandoer». Foruten praktiske gjøremål forbundet med bygge- og vedlikeholdsarbeider innenfor leiren utførte arbeidskommandoene også andre vei- og anleggsarbeider i nærområdene. Fangene ble også satt til landsbruksarbeid på nabogårdene. Driften av to gårdsbruk (Øvre og Nedre Ilen) og et gartneri rett utenfor det indre leirområdet var viktig for matforsyningen.

I løpet av høsten 1941 ble alle fangene ikledd fangedrakter fra Gardens uniformdepot. Gardeuniformene ble strippet for opprinnelige bånd og merker og i stedet påført nye distinksjoner for den enkeltes gruppetilhørighet og rangordningen i leiren. Fangedraktene til jøder og de utenlandske fanger hadde egne symboler som skulle gjøre det enklere å skille dem ut fra de norske fangene.

Fangetransporter og utekommandoer

Fanger i arbeid på Grini, illegalt fotografi
Av /Østfoldmuseene.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Heller ikke den store utvidelsen av leiren våren og sommeren 1942 kunne ta unna den store økningen i fangetallet som kom høsten 1942. Den store tilstrømmingen av nye fanger resulterte i deportasjoner til fangeleirer og tukthus i Tyskland og tyskokkuperte naboland. Total 3400 Grini-fanger ble overført til tyske fengsler og fangeleirer på kontinentet. Bare i løpet av 1943 deporterte okkupasjonsmyndighetene omkring 2000 Grini-fanger til Tyskland. Fangetransportene stoppet opp høsten 1944, da det tyske leirsystemet i Sentral-Europa for alvor begynte å knake i sammenføyningene under presset fra de allierte armeene.

Et annet grep for å avhjelpe plassmangelen og utvide tilgangen på arbeidskraft var uttak av fanger til de såkalte «utekommandoene». Sommeren 1942 sendte leirledelsen omkring 400 fanger til Kvænangen i Nord-Troms for å bygge snøskjermer langs de mest utsatte strekningene av riksvei 50. Fra mars 1944 og frem til mai 1945 arbeidet nærmere 650 Grini-fanger med å utvide flyplassen Bardufoss, og ved Fannrem utenfor Orkanger i Trøndelag arbeidet vel 200 fanger med å utbedre Thamshavnbanen.

Også i Oslo-området ble det opprettet egne provisoriske fangeleire for henholdsvis 500 og 250 Grini-fanger som utførte anleggsarbeid på Fornebu flyplass og arbeidet med ferdigstilling av olje- og bensinanlegg mellom Fiskevollen og Hvervenbukta i Bunnefjorden. For å avlaste Grini hadde tyske myndigheter besluttet å opprette en konsentrasjonsleir ved Mysen. Omkring 400 fanger ble sendt for å bygge opp den nye leiren på Momarken travbane (SS-Sonderlager Mysen), men byggearbeidene rakk ikke å bli fullført før frigjøringen.

Hvem var fangene?

Fanger på Grini
Grini i Bærum var den største tyske fangeleiren i Norge. Til sammen satt rundt 20 000 personer på Grini; de aller fleste var nordmenn. Av fremmede nasjonaliteter var det flest polakker, sovjetere og franskmenn. 786 Grini-fanger døde, de fleste etter at de var sendt til Tyskland.
Fanger på Grini
Av /Forsvarsmuseets bildearkiv.

I løpet av krigsårene er det registrert nesten 20 000 fanger. Av disse var omkring 2000 kvinner. Det store flertallet var norske borgere. Andelen av utenlandske fanger varierte trolig mellom fem og ti prosent av det totale belegget. De fleste av utlendingene var fra Sovjetunionen, Polen og Frankrike. Blant nordmennene var det en rekke kjente personer fra norsk politikk og kulturliv. Men fangene kom fra hele landet, og de representerte alle samfunnslag og yrkesgrupper.

Ikke alle var politiske fanger. Fra 1942 fikk Grini også et mindre innslag av kriminelle fanger. Nøyaktig hvor stor denne andelen var, er ikke kjent, men det er klart at det dreide seg om en forholdsvis beskjeden andel. Den enkelte Grini-fange ble ellers stadig påminnet om at tyskerne hadde plantet angivere blant fangene, og at det å snakke om egen elles andre saker kunne få fatale konsekvenser.

Registrerte dødsfall

Av de omkring 20 000 Grini-fangene er 786 dødsfall kjent. Svært få fanger omkom på Grini. De fleste av fangene døde etter at de var sendt til konsentrasjonsleirer og fengselsanstalter i Tyskland og andre tyskokkuperte deler av Sentral-Europa, hvor forholdene var mye verre. En annen, betydelig mindre, gruppe var de dødsdømte fangene som satt på «Fallskjermen». De aller fleste av dem ble transportert til Trandumskogen, hvor dødsdommene ble fullbyrdet. I juli 1944 henrettet det tyske sikkerhetspolitiet åtte Grini-fanger, hvorav tre kvinner, rett utenfor fangeleiren. To av fangene ble skutt 5. juli som gjengjeldelse for hjemmefrontens likvidasjon av lensmann Arthur Horgen og hans ektefelle, mens de øvrige seks ble tilfeldige ofre for en tysk hevnakt etter det mislykkede 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler.

Forskjellige avdelinger og fangeregimer

Etter ankomst til selve mottaket («Aufnahme»), hvor de nyankomne fangene ble registret, gikk de videre til «Mottagelsen» som ble betjent av fangene selv. Foruten en kursorisk legeundersøkelse fikk de tildelt sengeplass og ble orientert om bestemmelser og rutiner. Deretter gikk turen videre til «Sivilkammeret» og «Effektkammeret». Det første for avlevering av egne klær og eventuelt andre medbrakte eiendeler, og det andre for utlevering av fangeuniform, sengetøy og andre effekter som noen av fangene kunne få ved særlig behov.

Kvinnene

Fotografi av inngangen til kvinneavdelingen på Grini, korridor med dører
Kvinnene ble holdt strengt adskilt fra mennene og hadde hardere soningsforhold med mindre plass. Bildet viser korridoren som fører inn til kvinneavdelingen. Over døra står det «Frauenabteilung. Eintritt strengsten verboten» (Kvinneavdeling. Inngang på det strengeste forbudt).

Kvinneavdelingen, eller «Frauenabteilung», som var den tyske betegnelsen, hadde tilhold i den vestvendte delen av hovedbygget. Den var strengt adskilt med egen luftegård og med gjerder som hindret innsyn fra de øvrige leirområdene. Kvinnene hadde hardere soningsforhold med langt mindre bevegelsesfrihet. Utenom arbeidstid var de innlåst store deler av døgnet. Deres arbeid, som for en stor del foregikk i hovedbygningens kjeller og underetasje, var langt mer ensformig og monotont. Forholdene ble noe bedre i løpet av 1944, da det ble oppført to mindre brakker i luftegården.

De yngste fangene

Noen av fangene var svært unge, de yngste ikke mer enn 13–14 år. De yngstes spesielle behov for ernæring, forpleining og omsorg ble til å begynne med ikke gjenstand for noen særskilt oppfølging. Fra sommeren 1942 fikk noen av guttene arbeide på Fossum gård, hvor det vanket ekstra mat. En egen ungdomsavdeling («Jugendabteilung») ble først opprettet i begynnelsen av mai 1943. Fra tysk side var dette ment som et oppdragelsesprosjekt for de «villfarne» 35 unge guttene som ble samlet på i en egen brakke. Ansvaret for oppdragelse, som inkluderte eksersis, idrettsøvelser og «ideologisk opplæring», ble tildelt en norsk frontkjemper. Da dette «oppdragelsesprosjektet» på nyåret i 1944 ble utvidet til nærmere 120 ungdommer og delegert til organisasjonen Germanske SS Norge, overtok to nye frontkjempere. Men da de to norske SS-soldatene senere på året ble overført til annen tjeneste, måtte de høye ambisjonene for programmet legges bort.

Fangene som ble isolert

På Grini eksisterte det fra 1942 også et strengere fangeregime, hvor både menn og kvinner fikk egne isolatavdelinger, på tysk betegnet som «Haft». Disse bestod av eneceller hvor enkelte av fangene satt isolert i flere år. På grunn av at fangeleiren var overfylt, hendte det at tre eller fire fanger ble stuet sammen på en enkelt celle. På Haft satt det gjerne fanger med saker som ikke var ferdig etterforsket, eller som Sikkerhetspolitiet av andre grunner ville isolere fra de øvrige fangene. Haft ble også benyttet for innsatte som hadde forbrutt seg mot det tyske fangereglementet. Tyskerne opprettet senere en mellomkategori for mannlige fanger som skulle ha innskrenket bevegelsesfrihet, men mildere soningsforhold enn vanlige Haft-fangene. Disse, også omtalt som «De gule», fikk en gul trekant på fangeuniformen og fikk vanligvis ikke lov til å motta brev og pakker, eller bevege seg utenfor det indre leirområdet.

Den mest kjente av spesialavdelingene var «Fallskjermen», som var innredet i fengselets opprinnelige gymnastikksal i hovedbygningens øverste etasje. Her satt de dødsdømte og tukthusfangene sammen med andre arresterte motstandsfolk som skulle sendes til fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland. Normalt varierte belegget mellom 20 til 40 individer, men i enkelte perioder rommet lokalet opp imot 70 fanger. Fallskjermen var i funksjon fra november 1942 og frem til september 1944, da lokalet ble overtatt av kvinneavdelingen.

Straffeeksersis og «Travkommando»

Som reaksjoner på rømninger eller andre alvorlige brudd på leirreglementet var det ikke uvanlig at de tyske fangevokterne foretok kollektiv avstraffelse av de mannlige fangene. Fangene kunne bli utkommandert på appellplassen for så å bli stående i timevis, eller gjennomgå hardhendt straffeeksersis, på nattestid – i øsende regn eller kaldt vintervær. Eldre og syke fanger var svært utsatt for denne vilkårlige behandlingen. Det forekom enkelte dødsfall, og det andre halvåret av 1943 ble regnet som den verste tiden for mange av fangene.

Høsten 1943 gjenopprettet den tyske leirledelsen et særskilt strafferegime, «Travkommandoen» eller «Traven», et strafferegime som først var utprøvd på de jødiske fangene høsten 1942. I likhet med jødene dreide det seg om fanger som tyskerne ønsket å hundse spesielt, og som ble satt til særlig tungt og fysisk krevende arbeid. Disse fangene ble til stadighet slått og trakassert av de tyske vokterne, og all forflytning skulle skje ved løping.

Sosiale og helsemessige forhold

Kvaliteten og mengden på mat varierte stadig, med høsten 1942 som det desiderte bunnpunktet. Selv om tilgangen senere ble noe bedre, medførte det ensidige og til dels næringsfattige kostholdet at noen av fangene utviklet mangelsykdommer. I perioder var matforsyningene svært knappe og utilstrekkelige. De utilstrekkelige matforsyningene var tyngst å bære for de yngre fangene, som hadde størst ernæringsbehov.

En egen sykeavdeling ble etablert vinteren 1942 for de ordinære fangene. Det tyske sikkerhetspolitiet så seg tjent med å ha en godt fungerende helsetjeneste som, foruten å behandle til dels alvorlige sykdommer og skader blant fangene, også kunne forebygge og hindre utbrudd av epidemiske sykdommer. Dette reduserte også behovet for syketransporter til sivile sykehus som Ullevål og Rikshospitalet. Sykeavdelingen, som mottok mye av sitt medisinske utstyr fra Røde Kors, ble i realiteten et fengselssykehus med plass til 120 pasienter – og med rimelig god tilgang på medisiner og sanitetsartikler. «Fengselssykehuset» på Grini rommet snart hele tredje og deler av fjerde etasje i hovedbygningen, og det omfattet medisinsk avdeling (sykestue), poliklinikk, røntgenavdeling og epidemiavdeling, samt en egen underavdeling for tuberkuløse fanger. I tillegg kom laboratorium, tannlegekontor og apotek.

Våren 1944 ble det også opprettet en godt utstyrt kirurgisk avdeling, og høsten åpnet to nybygde brakker for utvidelse av epidemiavdelingen og sykestue, slik av det totale antallet sengeplasser økte til omkring 200.

Helsetjenesten for kvinnene på Grini var vesentlig dårligere enn for mennene. Blant kvinnene fantes det både leger og sykepleiere, men kvinnene ble holdt strengt adskilt fra mennene og hadde derfor begrenset tilgang til sykeavdelingen. Selv om det bedret seg noe i løpet av det siste okkupasjonsåret, måtte helsepersonellet drive helsearbeidet inne på kvinneavdelingen i trange celler, og med dårlig tilgang på medisiner og sanitærutstyr. Også fangene på «Haft» som bare skulle få tilsyn av tyske leger, var helt ekskludert fra helsetjenesten, selv om vokterne senere tillot korte tilsynsbesøk fra de norske legene.

Kulturliv, fritidsaktiviteter og religionsutøvelse

Sort-hvitt fotografi av et lite rom med køyesenger. Professoren sitter på en stol i midten. En annen mann sitter på en benk til venstre. I køyesengene ligger flere andre fanger og hører på.
Blant fangene på Grini fantes en rekke fremtredende aktører innenfor politikk, kultur og organisasjonsliv. For mange var deltakelse i foredragsvirksomhet og studiesirkler en kilde til meningsfylt aktivitet og sosiale møtepunkter med likesinnede. På bildet holder professor i litteraturhistorie, Francis Bull (i midten), foredrag for medfanger. Han satt på Grini fra 1941 til 1944.
Francis Bull holder foredrag for medfanger på Grini, fotografert en gang mellom 1941 og 1944
Av /NTB.

Blant fangene fantes en rekke fremtredende aktører innenfor politikk, kultur og organisasjonsliv. For mange var deltakelse i foredragsvirksomhet og studiesirkler en kilde til meningsfylt aktivitet og sosiale møtepunkter med likesinnede. På fritiden fikk ellers kreative fanger med anlegg for kunstneriske disipliner eller annet praktisk håndverk muligheter til å dyrke sine hobbyer. Det ble også arrangert såkalte lyrikkaftener med høytlesning av kjente litterære verk.

Våren 1942 stengte leirledelsen biblioteket som de første fangene hadde fått i stand og innførte et generelt leseforbud. Det ble lempet litt på forbudet våren 1943, da fangene igjen fikk lov til å lese aviser. Sommeren 1944 ble leseforbudet helt opphevet, og biblioteket fikk gjenåpne, men kun med politisk godkjent litteratur.

Tyskerne ønsket å begrense religionsutøvelsen blant fangene. Sommeren 1942 nedla de forbud mot å inneha bibler og salmebøker, og andakter var ikke tillatt. Men håndhevelse av forbudet mot bønnemøter og oppbevaring av religiøse skrifter varierte og ble ikke alltid like strengt praktisert.

Politiske diskusjoner og studievirksomhet

Blant fangene var det et stort antall som sognet til arbeiderbevegelsen og hadde bakgrunn fra politisk eller faglig organisasjonsarbeid. I tillegg kom et betydelig innslag av journalister, redaktører og forfattere som enten soknet til arbeiderpressen eller den borgerlige delen av dag- og ukepressen. Det siste okkupasjonsåret ble ikke praktiseringen av forbudet mot møtevirksomhet like strengt håndhevet. Det ga et visst spillerom for den store gruppen av intellektuelle og politisk engasjerte fanger til politiske diskusjoner som gjerne dreide seg om gjenoppbyggingen av det norske sivilsamfunnet etter frigjøringen.

Da Arbeiderpartiets nestleder Einar Gerhardsen kom tilbake til Grini fra sitt fangenskap i Sachsenhausen i september 1944, ble hans tilbakekomst en spore til politiske samtaler mellom en rekke sentrale tillitsvalgte i Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti. Sentralt i samtalene stod spørsmålene om gjenreisning av den norske arbeiderbevegelsen og politisk samling av de to partiene i et forent arbeiderparti. I enkelte historiske fremstillinger er Grini derfor blitt karakterisert som «et politisk verksted» for den økonomiske og sosiale gjenreisingen av Norge.

Motstandsarbeid i leiren

Fangene utviklet tidlig metoder for å omgå den tyske brevkontrollen. Utsmuglingen av hemmelige meldinger kunne gjelde strengt fortrolige beskjeder til familier og venner, eller det kunne dreie seg om saker med tilknytning til organisert motstandsarbeid. I retur fra fangenes familier, venner og kamerater fra hjemmefronten kom det også illegale meldinger, samt mindre pakker og notater med nyheter fra utefronten.

Fra første stund ble det drevet illegal nyhetsformidling blant fangene. En rekke arresterte motstandsfolk ønsket ellers å rapportere om hva som var kommet frem i egne møter med tysk eller norsk politi. Det kunne også være advarsler om angivere, eller varslinger til navngitte personer om at de var kommet i faresonen og burde rømme til Sverige.

Etter hvert lyktes en rekke grupperinger av fangene å opprette et system for illegalt postsamband med sine respektive grupper og organisasjoner på hjemmefronten. Mange av de nyankomne fangene satt inne med opplysninger av verdi for hjemmefrontens kontraetterretning, den såkalte «Sikringstjenesten» (ST). ST, som en rekke av hjemmefrontens organisasjoner hadde dannet på nyåret i 1944, skulle ellers varsle de enkelte deler av hjemmefronten om forestående arrestasjoner og politiaksjoner. En egen motstandsgruppe, i ettertid kjent som «W/25X», ble dannet på våren 1944 for å være STs bindeledd på Grini. W/25X samlet også inn opplysninger om innsatte som var mistenkt for angiveri eller andre former for utilbørlig samarbeid med okkupasjonsmakten, og omkring 150 fanger ble oppført på Grini-fangenes egen suspektliste.

Frigjøringen

Grini

Grini fangeleir frigjøringsdagen 8. mai 1945. Fangene er oppstilt for siste gang.

Av /NTB Scanpix ※.

Allerede høsten 1944 hadde et hemmelig utvalg av fanger startet arbeidet med å lage en beredskapsplan for frigjøringen. Den utpekte en hemmelig leirledelse som i mars 1945 overtok planarbeidet og som skulle tre i funksjon så snart tyskerne forlot Grini. I begynnelsen av mai 1945 løslot det tyske sikkerhetspolitiet noen hundre ungdommer, samt menn og kvinner over 50 år, som enten var tatt som gisler, eller satt inne for mindre alvorlige forbrytelser. Ut på ettermiddagen 7. mai fikk de nær 5000 fangene beskjed om å samles på den store appellplassen. Der ble de møtt av den svenske politisjefen Harry Söderman, som hadde fått overdratt alle fullmakter fra sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, Heinrich Fehlis. Söderman kunngjorde at Tyskland hadde kapitulert og at Norge igjen var fritt.

Videre informerte den svenske politisjefen om at et midlertidig styre av Grini-fanger ville overta administrasjonen etter tyskerne. De innsatt på «Haft» slapp ut av sine celler og fikk være sammen med de øvrige fangene. Selve løslatelsen måtte utsettes i påvente av at et kontrollapparat for utskrivingen stod klar, men Söderman lovte at fangene kunne forlate Grini så snart de praktiske forholdene tillot det. Allerede samme kveld fikk kvinnene slippe ut, mens de mannlige fangene måtte tilbringe nok en natt på Grini. Fra formiddagen 8. mai og utover dagen fikk de fleste av de norske fangene busstransport til sentrum av Oslo, hvor de feiret frigjøringen sammen med titusener av Oslo-borgere. De utenlandske fangene måtte tilbringe noen ekstra dager på Grini i påvente av annen innkvartering. Siste appell for de gjenværende ble avholdt 11. mai før de siste utenlandske og norske fangene vandret ut gjennom hovedporten.

Det fantes imidlertid noen fanger som ikke slapp ut. I alt dreide det seg om ca. 70–75 innsatte som ble holdt i varetekt i påvente av videre granskning. Noen av dem hadde en kjent kriminell bakgrunn, men de fleste var avslørt som angivere, eller var fanger som den nye leirledelsen mistenkte for annet samarbeid med de tyske og norske okkupasjonsmyndighetene. Fra 9. mai, da det store flertallet av Grini-fanger hadde forlatt leiren, ble cellene i hovedbygningen fylt opp av aktive NS-medlemmer eller andre «overløpere». Som del av det forestående rettsoppgjøret skulle de etterforskes og siktes for utilbørlig samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten.

Etterkrigsårene

Navnet «Grini» ble skiftet ut med betegnelsen «Ihlen fangeleir». Noen uker etter frigjøringen ble leiren formelt overtatt av fengselsvesenet og omdøpt til «Ilebu fengsel for landsvikdømte». Etter at de siste landssvikdømte slapp ut fra leiren ved utgangen av 1950, ble den nye fengselsinstitusjonen hetende «Ila landsfengsel og sikringsanstalt», og nå heter den Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Ettermæle og senere historieformidling

Veien som leder opp til Ila Sikringsanstalt, ble i 1969 omdøpt til Jøssingveien (se jøssing). I 1952 ble det oppført et minnesmerker ved hvert av de to retterstedene (Øvre og Nedre rettersted). Samme år ble det avduket en byste av motstandsmannen og Grini-fangen Lauritz Sand. Et mer ruvende minnesmerke, kjent som Grinimonumentet, kom først i 1990 og har fått en mer sentral plassering i forhold til det nåværende Grinimuseet. Museet tilhører museumsorganisasjonen Museene i Akershus, og formidler historien til Grini fangeleir. Den første og opprinnelige formidlingsvirksomheten ble drevet av en gruppe fangeveteraner som med støtte fra Bærum kommune i 1996 etablerte en utstilling i den gamle vaktstua.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Giertsen, Børre, red. (1946): Norsk fangeleksikon. Grinifangene. J. W. Cappelens Forlag. Oslo.
  • Lange, August & Johan Schreiner, red. (1946-47): Griniboken, Bind 1-2. Gyldendal. Oslo.
  • Ottosen, Kristian, red. (2004, 2. utg.): Nordmenn i fangenskap 1940-1945. Universitetsforlaget. Oslo.
  • Vollestad, Per (2020): Livet på Grini under annen verdenskrig. Kampen for tilværelsen i Norges største fangeleir. Kagge Forlag. Oslo.
  • Wyller Thomas Chr (2002): W/25X. Motstandskampen på Grini. Aschehoug. Oslo

Memoarer, dikt, tegninger og annen sekundærlitteratur

  • Borgen, Johan (1945): Dager på Grini. Gyldendal. Oslo
  • Bull, Francis (1945): Tretten taler på Grini. Med tegninger av Per Krohg. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo
  • Bratlie, Gunnar (1945): Skisser i smug. Glimt fra livet på Grini. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo
  • Dalgard, Olav (1945): Gjennom mørkret. Dikt frå fangelægret. Noregs Boklag. Oslo
  • Foss, Per (1945): Av nød til seir. Blad av Grini fangeleirs historie. Rosén. Oslo
  • Grøgaard, Joachim (1945): Tre år under Kunze. Grini konsentrasjonsleir. Aschehoug. Oslo
  • Grøgaard, Joachim (1945): 33 regler for god tone på Grini. Aschehoug. Oslo
  • Krohg, Per (1945): Foredrag om malerkunst i brakke 12. Cappelen. Oslo
  • Maseng, Sigrid (1945): Kvinner på Grini. Høvik Bokhandel. Bærum
  • Vislie, Elisabeth (2011): Da mor satt på Grini. Aschehoug. Oslo
  • Riis, Kari Utheim (1945): En Grini-pikes eventyr. J.W. Cappelens Forlag. Oslo
  • Aase, Reidar (1945): Frå fengselstida på Grini. Noregs Boklag. Oslo

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg