narkotikapolitikk

Det som er blitt stående som den tidligste formulerte kritikken av forbudspolitikken var boken «Den gode fiende» av Kettil Bruun og Nils Christie. Den ble publisert i 1984, og pekte spesielt på hvordan det oppkonstruerte fiendebildet knyttet til narkotikabruk skygget for forståelsen av andre problemområder, blant annet knyttet til alkohol. De utarbeidet også forslag til en mulig strategi for avkriminalisering og legal omsetning av cannabis. Boken skapte stor debatt og ble viktig for videre samfunnsvitenskapelig forskning på narkotikaområdet, men hadde liten politisk effekt.

Allmennpreventive hensyn, det å forhindre aksept for stoffene blant folk flest, har vært vesentlig som begrunnelse for forbudet mot bruk av narkotiske stoffer. I forbindelse med gjennomgang av hele straffeloven som ble gjennomført rundt årtusenskiftet, stilte Straffelovskommisjonen spørsmål ved denne begrunnelsen. I 2002 foreslo kommisjonen avkriminalisering av bruk ut fra skadefølgingsprinsippet. Skadefølgeprinsippet dreier seg om at bruk og besittelse av narkotiske stoffer til eget bruk ikke er til skade for andre, men først og fremst rammer en selv. Straffelovskommisjonen skulle gi forslag til de lovgivende myndigheter, og dermed måtte forslaget vurderes av myndighetene. Det ble raskt klart at regjeringen ikke ville gå videre med dette og fremmet dermed ikke forslag til lovendring til Stortinget.

Debatten rundt narkotikapolitikken og forbudets konsekvenser fortsatte likevel. Stoltenbergutvalget ble opprettet i 2010 som følge av oppmerksomheten mot situasjonen for de tunge narkomane. Utvalget foreslo blant annet en omfattende oppbygging av lokale hjelpetiltak for personer med avhengighet og rusutfordringer (Mottaks og oppfølgingssenter, MO-sentre), samt avkriminalisering av bruk på linje med det som er omtalt som Portugal-modellen. I ettertid fulgte oppbygging av MO-sentre i mange kommuner, mens forslaget om avkriminalisering ble liggende.

Utover på 2010-tallet ble den såkalte Portugal-modellen løftet fram som en mulig avkriminalisering-strategi av mange. Portugal avkriminaliserte bruk og besittelse av små mengder illegale narkotiske stoffer i 2000. De etablerte også et rådgivningssystem for de som ble tatt med små mengder og videre skadereduserende tiltak for de med mer omfattende avhengighetsproblematikk. Dette var ikke legalisering, og det er ikke åpnet for legal omsetning av eksempelvis cannabis i Portugal.

Vektlegging på brukerorientering og brukertilpassede tjenester ble likevel en trend som fikk stor innvirkning også i narkotikapolitikken. Stoltenbergutvalgets rapport ble etterfulgt av en stortingsmelding om ruspolitikken. Meldingen fra 2012 fikk tittelen «Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk – alkohol – narkotika – doping». Her var brukerperspektivet tydelig formulert, og det ble etablert en forståelse av at brukerorienteringen var skulle gjelde innenfor tjenestene uavhengig av typen av avhengighetsproblematikk. Meldingen inneholdt ikke forslag til lovendring, men la fram forslag til forbedringer innenfor gjeldende lovverk.

Det nyeste omfattende politiske forslaget om endringer i lovgivningen bygde i stor grad på Portugal-modellen. Solbergregjeringen oppnevnte Rusreformutvalget i 2018, og det kom med en omfattende utredning i 2019. I løpet av de siste årene har det skjedd vesentlige endringer i vurderingen av betydningen av narkotikaforbudet i mange partier. Forlaget om reform av lovgivningen med avkriminalisering av bruk og besittelse til eget bruk fikk likevel ikke flertall da saken ble behandlet i Stortinget våren 2021.

Selv om den allmenne og politiske forståelsen av narkotikaproblemet og aktuelle forebyggingsstrategier har holdt seg relativt stabil, har det skjedd en omfattende utvikling i behandlingstilbudet for personer med rusproblemer. Den politiske oppmerksomheten mot narkotikaproblematikken generelt har samtidig ført med seg en kontinuerlig diskusjon om balansen mellom hjelp og kontroll i utformingen av tjenestetilbudet.

Allerede på 1980-tallet ble det slått fast et tydelig verdimessig skille mellom gruppen av såkalte tunge narkomane som var avhengige av narkotiske stoffer og rekreasjonsbrukere. Stortingsmeldingen fra 1985 brukte betegnelsen «nytelsesrus» i forbindelse med rekreasjonsbruk. Rekreasjonsbruk ble ansett som en samfunnsmessig trussel og skulle møtes med kontrollerende virkemidler, mens det ble åpnet for hjelp og behandling til dem som slet med avhengighet. Lenge var dette utelukkende stoff-frie behandlingstilbud.

Behovet for skadereduserende tiltak ble tydelig i forbindelse med spredningen av hiv og aids i brukermiljøene fra slutten av 1980-tallet. Skadereduksjon omfatter blant annet tilbud som tilgang på reine sprøyter, brukerrom og ulike former for medikamentell behandling. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble bygd ut fra midten av 1990-tallet. Behandlingen gir personer med avhengighet forskrevne medikamenter. I første perioden var dette metadon, men seinere har det blitt gitt flere ulike substitusjonspreparater. Substitusjonsbehandling med heroin var lenge svært omstridt, men har også kommet inn i behandlingstilbudet gjennom et prøveprosjekt fra 2022. Prinsippet om å gi substitusjonspreparater er dermed innarbeidet som en standardisert del av behandlingstilbudet.

For det som betegnes som stoff-frie behandlingstilbud, har det skjedd en betydelig endring gjennom at de også i stor grad har blitt inkorporert i spesialisthelsetjenesten. Dette skjedde spesielt for følge av behandlingsreformen i 2004, som ga pasientrettigheter på linje med andre til personer med rus- og avhengighetsproblemer.

Her spilte de større reformene i helsesektoren også en vesentlig rolle. Behandling av rusavhengighet skulle følge samme organisatoriske prinsipp og samme lovregulering som annen behandling i Norge.

Etter 2010 har det også vært flere opptrappingsplaner for rusfeltet. Disse har bidratt til å knytte behandlingstilbudene rettet mot alkohol- og narkotika-avhengighet mer sammen. Det har også skjedd en integrering av behandlingstilbudene innenfor rus og psykisk helse.