Kyklades, øygruppe i Hellas, i Egeerhavet, sørøst for Evvia og Attika; i alt 2572 km2 med 122 631 innbyggere (2011).

Øyene Andros (383 km2), Tinos (197 km2), Mykonos (86 km2) og Syros (84 km2, med hovedstaden Ermoupoli) danner en fortsettelse av Evvia (Évboia). Kea (132 km2), Kythnos (99 km2), Serifos (74 km2) og Sifnos (77 km2) går ut fra Attika. Lengst i sør ligger de vulkanske Milos (158 km2) og Thira (Santorini, 76 km2). I midten ligger Naxos (389 km2), den største og høyeste, med en topp på ca. 1000 moh., Paros (197 km2), Ios (109 km2) og Amorgos (121 km2). Astypalea (90 km2) lengst øst hører geologisk til Kykladene, men administreres under Dodekanesene. De øvrige øyene inngår i regionen Det sørlige Egeerhav, med Ermoupoli som administrativt senter.

Kykladene består av ca. 40 øyer og er rester av et nedsunket land, oppbygd av granitt, gneis og krystallinske skifere med marmor. Klimaet er mildt med vinterregn. På Naxos er middeltemperatur i kaldeste måned (jan.–feb.) 12 °C, i varmeste (juli–aug.) 25 °C; årlig nedbørmengde er 475 mm.

Øyene er skogløse, men all brukelig jord er dyrket, bl.a. ved terrassering. Fiske har tradisjonelt vært en viktig næringsvei, men har nå langt mindre betydning. Det produseres en del mat- og drikkevarer, huder, leirvarer og andre håndverksprodukter. Turisme har overtatt som viktigste næringsvei.

I antikken var Milos og Thira doriske, de andre øyer joniske med den hellige Delos (Dilos) som sentrum. Kykladene tilhørte begge attiske sjøforbund, kom senere under Egypt, Rhodos (Rodos), Roma, Bysants, Venezia (1203, 1207–1566 hertugdømmet Naxos), Tyrkia (1566) og Hellas (1830).

Navnet kommer av gr. kyklos, 'ring', og henspiller på øyenes beliggenhet omkring øya Delos.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.