Elisabeth Langgässer

Etter eksamen artium utdannet Elisabeth Langgässer seg til lærer. Etter noen år som lærer etablerte hun seg som forfatter på heltid. I 1936 fikk Langgässer, hvis far var jødisk, yrkesforbud i Tyskland. Hun ble værende i Tyskland. De siste krigsårene var hun tvangsarbeider i en fabrikk. Hun døde ung, bare 51 år gammel, sterkt preget av multippel sklerose.

Elisabeth Langgässer debuterte som lyriker i 1924 med samlingen Der Wendekreis des Lammes. Senere fulgte Tierkreisgedichte (1935). Hennes lyrikk forener naturmytiske elementer og kristen tro; hun karakteriserte selv sine dikt som religiøse dikt. Sammen med Ina Seidel ga hun i 1933 ut antologien Herz zum Hafen. Frauengedichte der Gegenwart (1933). Som mange andre forfattere, skrev hun tidlig på 1930-tallet hørespill for radio.

Romanen Der Gang durch das Ried (1936) behandler det temaet som står sentralt i Langgässers forfatterskap, nemlig menneskets metamorfose (forvandling) til en kristen eksistens. Hovedpersonen skildres uten realistiske og psykologiske trekk, som en arketypisk eksistens som demonstrerer det fallende menneskets kristne gjenfødelse. Etter 1945 ga Langgässer ut romanen Das unauslöschliche Siegel (1945), hennes mest kjente roman. Også her viser hun en kristen gjenfødelse: Jøden Lazarus Belfontaine velger den kristne dåpen. Som i Der Gang durch das Ried gir hun avkall på en psykologisk utvikling av hovedpersonen og ser sin egen diktning som kristen mysteriediktning, særlig konsentrert om de religiøse kategoriene skyld og nåde.

Langgässer skrev også kortprosa: Der Torso (1948) og Der Labyrinth (1949). Disse, som handler om Tyskland under andre verdenskrig, det tyske skyldspørsmålet og oppgjøret med krigen, er komponert etter mønster fra de amerikanske short stories, som ble svært populære i tyskspråklig litteratur kort tid etter andre verdenskrig, og som på tysk har sjangerbetegnelsen «Kurzgeschichten».

Diktsamlingen Der Laubmann und die Rose (1947) består av natur- og landskapslyrikk som som kan leses som en søken etter fast holdepunkt i en vanskelig tilværelse. I 1949 kom den selvbiografiske prosateksten Proserpina, som ble skrevet tidlig på 1930-tallet ut; romanen Märkische Argonautenfahrt ble gitt ut posthum i 1950.

Selv om hun skrev lite i tidsrommet mellom 1936 og 1945, regnes Elisabeth Langgässer som en representant for den retningen som i tysk litteraturhistorieskriving kalles Indre emigrasjon (Innere Emigration).

Særlig mellom 1945 og 1955 ble Langgässer mye lest. Hennes korte fortellinger hørte lenge til litteraturpensum i tysk skole. Langgässer-forskningen er ikke omfattende, men etter 2000 har interessen for forfatterskapet blitt økende.

Ettertidas bilde av Elisabeth Langgässer er preget av det vanskelige forholdet mellom henne og datteren Cordelia. I 1929 fikk Elisabeth Langgässer en datter utenfor ekteskap. Datteren, hvis far var den tysk-jødiske juristen Hermann Heller (1889–1933), ble i 1944 deportert, overlevde Auschwitz og kom til Sverige med de hvite bussene. Hun ble senere kjent som svensk journalist og forfatter under navnet Cordelia Edvardson (1929–2012). Hennes selvbiografi Bränt barn söker sig till elden (1984, norsk oversettelse Brent barn søker ilden, 1986) gir innblikk i det vanskelige forholdet mellom mor og datter.

• Tysklands litteratur

• Elisabeth Langgässer i Deutsche Biographie