betegnelse for den franske form for ekspresjonisme som særlig ble dyrket av en krets malere omkring Henri Matisse i det første tiåret av 1900-tallet.
Ordet er avledet av fargebetegnelsen fauve (branngult eller rødlig brunt), som i overført betydning på fransk ofte blir brukt for å betegne temperamentsfulle, ville dyr, les fauves, f.eks. hjort eller dyr av katteslekten. Det ble først brukt spøkefullt da gruppen trådte frem på Salon d'Automne 1905. Først og fremst bandt motsetningen til impresjonismen og annen eldre kunst gruppen sammen.
Fauvistene søkte ikke å uttrykke et litterært innhold, de benyttet et ekspressivt formspråk som karakteriseres ved betoning av det flatemessige i maleriet, av sterke, klare farger, rytmisk linjespill, markerte svarte konturer og ofte et grovt og bredt penselstrøk.
Den ledende kunstner i kretsen var Matisse; rundt ham samlet Georges Braque, Charles Camoin, André Derain, Kees van Dongen, Raoul Dufy, Othon Friesz, André Lhote, Henri-Charles Manguin, Albert Marquet, Jean Puy, Louis Valtat og Maurice de Vlaminck seg. Etter hvert som kunstnerne utviklet et selvstendig formspråk, gikk gruppen i oppløsning.
Betydning for Norge og Norden
Mange norske kunstnere var elever av Matisse, bl.a. Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold og Per Krohg.