Dyreskjebne

Dyreskjebne av Franz Marc. Ekspresjonistisk maleri fra 1913. Öffentliche Kunstsammlung, Basel.

Av /KF-arkiv ※.

Ekspresjonisme er et stiluttrykk, med utgangspunkt innen den europeiske modernismen på starten av 1900-tallet. Fra bevegelsens opprinnelse rundt 1905 og frem til 1920-tallet, var ekspresjonismen som kunstretning sentral innen både billedkunst, arkitektur, litteratur, teater, film og musikk.

Faktaboks

Uttale
ekspresjonˈisme
Etymologi
av fransk ‘uttrykk’

Den fremste fellesnevneren var at ekspresjonistisk kunst ville uttrykke kunstnerens indre, subjektive reaksjoner på virkeligheten, og innen billedkunsten ble dette først og fremst kjennetegnet av sterke farger, markante penselstrøk og forvrengte og/eller forenklede former.

Den ekspresjonistiske bevegelsen hadde hovedsete i Tyskland, med de to kunstnergruppene Brücke og Der Blaue Reiter i spissen. Men bevegelsen spredte seg raskt til Østerrike og etter hvert også til flere andre land. De mest toneangivende kunstnerne var Ernst Ludwig Kirchner, Vasilij Kandinskij, Franz Marc, Erich Heckel, Emil Nolde, Egon Schiele, Oskar Kokoschka og Chaïm Soutine.

Begrepets opprinnelse

Opprinnelsen til begrepet «ekspresjonisme» var lenge omdiskutert. Den ble i starten brukt av flere kunstkritikere for å beskrive all modernistisk som stod i motsetning til impresjonismens fokus på den ytre verden. Betegnelsen inkluderte dermed også mange av postimpresjonistene og ikke minst de franske fauvistene. I tillegg var de tyske ekspresjonistene i begynnelsen tydelig inspirert av fransk kunst og ble ofte ansett som en del av en større internasjonal bevegelse. Imidlertid fikk de mer egenart fra rundt 1910 og utover hvor blant annet økende innflytelse fra tysk middelalderkunst og såkalt «primitivistisk» kunst fra Stillehavsøyene og Afrika gjorde seg gjeldende.

På samme tid var det en stadig sterkere tendens til at å ville nasjonalisere ekspresjonismebegrepet i Tyskland, og dette var også politisk motivert. Frem mot utbruddet av første verdenskrig vokste også fiendtligheten til Frankrike. Dette førte til en nedtoning av fransk innflytelse og en iver etter å peke ut en særegen tysk form for modernisme. I Tyskland ble derfor ekspresjonisme på denne tiden etablert som en betegnelse på den tyske grenen av den europeiske modernismen, mens fauvisme, kubisme og futurisme ble ansett som de henholdsvis franske og italienske grenene. Denne oppdelingen fikk siden i stor grad aksept i europeisk kunsthistorie. Selv om det i utgangspunktet fantes mange likheter, skilte fauvismens mer dekorative stil seg fra det sterkere emosjonelle uttrykket i den tyske ekspresjonismen.

Karakteristikk

Landskap
Landskap av Chaïm Soutine fra 1922–1923. Soutines kunst er sterkt ekspresjonistisk, med bevegede penselstrøk, flammende farger og urolig linjeføring.
Av .

Ekspresjonismens essens er å uttrykke kunstnerens indre liv og følelser. Kunstnere gikk derfor bort fra en mimetisk fremstilling av virkeligheten og omformet den i henhold til sin subjektive opplevelse. Ekspresjonismen var i utgangspunktet en opprørsk og reaktiv bevegelse som oppsto med et ønske om å destruere og fornye de gjeldende konvensjonene. I reaksjon mot den klassiske tradisjonen ble ofte sentralperspektivet forlatt, og komposisjonen var preget av uro og diskontinuitet. Menneskefremstillingene var som regel avidealiserte og deformerte, spesielt i den senere fasen av bevegelsen. Fargene var generelt sterke, rene og ublandede og hadde en selvstendig og uttrykksbærende funksjon. Paletten ble gjerne dominert av gul-rød-oransje og blå-grønn, påført som store, rene flater, mens tegninger ofte hadde hardt vinklede, svarte konturer.

Ekspresjonismen var inspirert av afrikansk og eksotisk kunst, russisk og tysk folkekunst og søkte det rå og uferdige i materialer og teknikk. Ekspresjonistene lot seg videre inspirere av teknikker innen grafikk, og spesielt utgjorde tresnitt en vesentlig del av produksjonen for mange av kunstnerne. De ble også påvirket av nyere modernistiske retninger, som postimpresjonismen og fauvismen. I disse tilfellene vekta ekspresjonistene likevel som regel de inspirasjonskildene som ikke var en del av den anerkjente, elitistiske kanonen innen den moderne europeiske kunsthistorien.

Vincent van Gogh, Paul Gauguin, Edvard Munch og James Ensor har gjerne blitt ansett som forløpere til ekspresjonisme som bevegelse, og har av mange også blitt delvis regnet som ekspresjonister. Særlig de første årene var inspirasjonen fra disse kunstnerne påtagelig, men ble gradvis mindre synlig frem mot 1910 og videre utover.

Den ekspresjonistiske kunsten ga ofte inntrykk av å uttrykke en vekslende balansegang mellom optimisme og pessimisme. Spesielt gjaldt dette de tyske representantene for bevegelsen. Generelt ble den første fasen (1905–1910) preget av håp og tro på fornyelse, mens den andre fasen (1910–1914) i stor grad befant seg i et spenningsforhold mellom optimisme og pessimisme, før den siste fasen (fra utbruddet av den første verdenskrig i 1914 og frem til rundt midten av 1920-tallet) etter hvert endte i en noe dyster tilstand mellom underliggende håp og åpenbar fortvilelse.

Hovedgrupperinger

To kvinnelige halvakter
Otto Müllers ekspresjonistiske formspråk innlemmet elementer fra både primitivisme og kubisme: forenklede ansikter, stiliserte kropper og et overordnet fokus på angulære former. To kvinnelige halvakter, cirka 1919, Museum Ludwig, Köln.
To kvinnelige halvakter
Av .

Ekspresjonismens tyske hovedgrupperinger var kunstnersammenslutningene Brücke og Der Blaue Reiter.

Brücke

Brücke ble grunnlagt i Dresden i 1905 av Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff og Fritz Bleyl. Også Max Pechstein og Otto Müller ble etter hvert fremtredende medlemmer. Gruppen annonserte både kunstnerisk og sosial frihet fra alle tradisjonelle konvensjoner, og søkte et følelsesmessig slagkraftig og stilmessig radikalt uttrykk. Inspirert av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, vektla ekspresjonistene instinktet og en forløsning av menneskets mest autentiske drifter som de fremste kildene til vitalitet og selvrealisering. Deres hovedmotiver var nakenakter, ofte fremstilt i til dels seksuelt ladede situasjoner i studioet eller i naturen, og portretter, men de skildret også stadig oftere det moderne, urbane livet.

Gruppen hadde en usedvanlig enhetlig og fransk-preget stil, kjennetegnet av sterke farger og flate former de første årene, men fikk mer individuelle uttrykk da de forflyttet seg til Berlin i 1911. Med økende inspirasjon fra blant annet tysk gotikk, Albrecht Dürer og Lucas Cranach, utviklet de der en særegen miks av angulære former, langstrakte figurer og forvridde perspektiver. I tillegg ble fargepaletten generelt mørkere. Gruppen ble oppløst i 1913, men spesielt Kirchner fikk en vedvarende posisjon som en av ekspresjonismens fremste representanter.

Der Blaue Reiter

Der Blaue Reiter ble grunnlagt i 1911 i München og ble oppløst under første verdenskrig. Gruppens leder og fremste teoretiker var Vassilij Kandinskij, og andre tilsluttede var blant annet Franz Marc, August Macke, Alexej von Jawlensky og Gabriele Münter. Medlemmene hadde ingen spesifisert felles stil, men i forhold til Brücke-gruppen søkte de i større grad et mer abstrakt uttrykk hvor farger som regel ble vektlagt mer fremfor former. De var opptatt av at kunsten også skulle fremstille spirituelle sannheter, i tillegg til følelser. Spesielt gjaldt dette Kandinskij og Marc, gruppens mest toneangivende kunstnere, og i sine fremstillinger av en slags åndelig mystisisme beveget særlig førstnevnte seg nærmere total abstraksjon enn noen andre hadde gjort tidligere.

Når det gjaldt foretrukne motiver, var det store forskjeller blant de individuelle kunstnerne i gruppen. Kandinskij unngikk i denne perioden som regel representasjon av realistiske objekter overhodet, mens Marc brukte dyr som hovedmotiv i sine bilder, fremfor mennesker og gjenstander fra virkeligheten. Fokuset var for begge nærmest utelukkende på et samspill av farger i abstraherte former. De andre medlemmene hadde på sin side en mer konvensjonell motivkrets, dominert av landskaper, portretter og figurgrupper.

Andre viktige kunstnere

Tre akter i et landskap

Max Pechstein var medlem av kunstnergruppen Brücke og en av forgrunnsfigurene innen den tyske ekspresjonismebevegelsen. Tre akter i et landskap, 1911, oljemaleri. Musée National d’Art Moderne, Paris.

© /Toekendorf/BONO.
Lisens: Vernet verk

Emil Nolde har ofte også blitt ansett som en av den tyske ekspresjonismens viktigste kunstnere. Han var involvert i Brücke i halvannet år i 1906–1907, men sto ellers utenfor begge de to ovennevnte grupperingene. Nolde gjorde seg blant annet bemerket med sin røffe stil definert av pastose penselstrøk og heftige farger. En annen uavhengig kunstner var Ludwig Meidner som med en utpreget ekspresjonistisk stil, fylt av kraftfulle bevegelser og følelsesmessig uro, også leverte betydningsfulle bidrag. Særlig fikk hans apokalyptiske landskaper rett før første verdenskrig stor oppmerksomhet. I tillegg var Christian Rohlfs og Georg Tappert fremtredende aktører. Sistnevnte var en av lederne i Neue Sezession som var en sammenslutning av tyske ekspresjonister som organiserte utstillinger i Berlin fra 1910 til 1914.

I tiden rundt krigsutbruddet og i årene som fulgte dukket det også opp en ny generasjon med kunstnere som sluttet seg til bevegelsen, men som på 1920-tallet gikk over til Neue Sachlichkeit som da etter hvert overtok som den dominerende modernisme-retningen i Tyskland. Fremtredende eksempler på dette var Max Beckmann, Conrad Felixmüller, George Grosz og Otto Dix.

I Østerrike ble Egon Schiele og Oskar Kokoschka regnet som de mest betydningsfulle representantene for ekspresjonismen. Begge gjorde seg først og fremst bemerket for sine dramatiske menneskeskildringer med stor emosjonell slagkraft. Schieles arbeider ble særlig kjennetegnet av hans svært uttrykksfulle linjebruk med langstrakte, forvridde figurer og former, mens Kokoschka i større grad baserte seg på kraftige penselstrøk og sterke farger. Richard Gerstl malte også en rekke ekspressive portretter hvor det indre følelseslivet ble førsteprioritet. Han døde kun 25 år gammel i 1908 og ble først virkelig oppdaget på 1930-tallet, og har i ettertid blitt regnet som en forløper for den østerrikske ekspresjonismen.

I tillegg var det enkelte kunstnere i andre land som markerte seg. Blant annet sto Frits van den Berghe i spissen for en mindre gruppe av belgiske ekspresjonister, mens franske Georges Rouault og tjekkiske Bohumil Kubišta også leverte viktige bidrag til bevegelsen. Russisk-litauiske Chaïm Soutine ble på sin side fremtredende for en senere bølge på 1920-tallet med sine kraftige, ofte blodrøde, farger som ble påført med vibrerende penselstrøk og markert med urolige linjeføringer.

Norge

I Norge var det allerede rundt 1910 visse ekspresjonistiske tendenser i enkelte verk hos noen få kunstnere, for eksempel hos Henrik Sørensen, men det var først på 1920-tallet at stilen virkelig begynte å gjøre seg gjeldende. 1930-årene var påvirket av tysk ekspresjonisme ved Kirchner-eleven Rolf Nesch og hos andre kunstnere som Bjarne Engebret, Sigurd Winge, Gert Jynge, Ragnar Kraugerud, Kai Fjell og Arne Ekeland. Påvirkningen kom kanskje aller tydeligst frem hos Engebret, Jynge og Kraugerud, mens de andre i større grad kombinerte det med andre impulser, og noen av dem utviklet etter hvert også et mer abstrakt uttrykk.

Innflytelse på senere kunst

Ekspresjonismen var en av inspirasjonskildene til en rekke retninger som tok form i årene før den første verdenskrig: konstruktivisme, kubisme, futurisme og abstrakt kunst. Etter andre verdenskrig utgjorde de abstrakte ekspresjonistene en dominerende front i USA, mens tachismen og COBRA-gruppen var samtidige europeiske paralleller. Enda sterkere forbindelser til den opprinnelige ekspresjonismen hadde bevegelsen Neue Wilde som oppsto i Vest-Tyskland i 1970- og 1980-årene. Den ble ledet av kunstnere som Anselm Kiefer, Georg Baselitz og Martin Kippenberger, og disse ble også ofte kalt for nyekspresjonister.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg