retning innen 1900-tallets billedkunst, arkitektur, litteratur, teater, film og musikk.
Billedkunst
I første rekke betyr ekspresjonisme en malerisk modernisme med primitivistiske trekk i tysk, østerriksk og skandinavisk kunst i 1900-tallets første tiår. Begrepets opprinnelse er omdiskutert, også hvilke kunstnere og kunstnergrupper som regnes med. Betegnelsen ble brukt av den tyske kunstkritikeren Herwarth Walden, utgiver av avantgardebladet Der Sturm, for å beskrive all moderne kunst som stod i motsetning til impresjonismen. Hvorvidt de franske fauvister skal regnes som ekspresjonister er omstridt, selv om betegnelsen først ble brukt om denne retningen. Fauvismens dekorative stil skiller seg fra det sterkere emosjonelle uttrykk i den tyske og skandinaviske ekspresjonismen.
Ekspresjonismens tyske hovedgrupperinger er kunstnersammenslutningene Die Brückeog Der Blaue Reiter. Die Brücke ble grunnlagt i Dresden 1905 av Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel og Karl Schmidt-Rottluff. Gruppen virket i Berlin 1911–13. Der Blaue Reiter ble grunnlagt 1911 i München og ble oppløst under den første verdenskrig. Gruppens leder og fremste teoretiker var Vassilij Kandinskij; andre tilsluttede var Franz Marc, August Macke, Alexej Jawlenskij og Gabriele Münter.
Kunstnere som også regnes med til ekspresjonismen er Emil Nolde og Max Beckmann, Oskar Kokoschka, Georges Rouault og Chaim Soutine. Blant de ledende ekspresjonistiske skulptører er Ernst Barlach, Wilhelm Lehmbruck og Käthe Kollwitz.
Norge
Ekspresjonistiske tendenser gjorde seg gjeldende i 1920-årene, f.eks. hos H. Sørensen og A. Revold-elevene. I 1930-årene brøt en direkte påvirkning fra tysk ekspresjonisme igjennom ved Kirchner-eleven R. Nesch og f.eks. hos S. Winge, G. Jynge, R. Kraugerud, K. Fjell og A. Ekeland.
Karakteristikk
Ekspresjonismen ville uttrykke kunstnerens subjektive reaksjoner på virkeligheten. I reaksjon mot den klassiske tradisjonen forlot man ofte sentralperspektivet, og komposisjonen ble preget av uro og diskontinuitet. Menneskefremstillingen er avidealisert og deformert. Fargene er sterke, rene og ublandede og har en selvstendig og uttrykksbærende funksjon. Fargene gul-rød-orange og blå-grønn var vanlig, påført i rene flater. Tegningen hadde ofte hardt vinklede svarte konturer.
Ekspresjonismen var inspirert av afrikansk og eksotisk kunst, russisk og tysk folkekunst, og søkte det rå, uferdige i materialer og teknikk. Gode eksempler på dette finnes særlig i skulptur og tresnitt.
Som forløpere til ekspresjonismen regnes V. van Gogh, P. Gauguin, E. Munch og J. Ensor (av mange regnet som ekspresjonister). Etter den første verdenskrig ble kunsten mer realistisk og fikk et noe dempet uttrykk. I 1920-årene sluttet mange kunstnere seg til Neue Sachlichkeiteller til surrealistiske og abstrakte kunstretninger.
Ekspresjonismen inspirerte en rekke retninger som står i sterkere og svakere tilknytning til den: konstruktivisme, kubisme, futurisme og abstrakt kunst. Medlemmene av COBRA-gruppen regnes også som ekspresjonister. Etter den annen verdenskrig utvikles kunstretningen abstrakt ekspresjonismei USA. I 1970- og 1980-årene dukker nyekspresjonismen opp i Vest-Tyskland, med die Neuen Wilden.