Auraicept na nÉces

Auraicept na nÉces 'De lærdes elementærbok' er en gammelirsk tekst om grammatikk, og den tidligste bevarte grammatiske beskrivelsen av et europeisk folkespråk. Teksten er datert til ca. 700-900 og er derfor flere århundre eldre enn den islandske første grammatiske avhandling (utgitt av Hreinn Benediktsson) fra 1125–1175 og tilsvarende beskrivelser fra kontinentet, som de provençalske bardegrammatikker og Dante Alighieris forsvar for den toskanske dialekten i De vulgari eloquentia fra omkring 1300.

Auraicept na nÉces kontrasterer det irske språket med latin og forsvarer bruken av det irske språket. Teksten hevder at det irske språket er rikere og mer vellydende enn latin. Denne tilnærmingen er helt unikt for denne perioden av Europas historie, der latin er det suverent viktigste språket i lærd sammenheng. Auraicept na nÉces er det viktigste bevarte vitnet til interesse for folkespråkene under den karolingiske renessanse, men dokumenterer også den irske fascinasjonen for de tre hellige språkene (tres linguae sacrae) hebraisk, gresk og latin og deres respektive alfabet. Teksten bygger på inngående kjennskap til senantikke latinske grammatikere som Aelius Donatus (300-tall) (med senere kommentarer) og Priscianus Caesariensis (500-tall) med flere.