Assia Djebar

Assia Djebar, algerisk forfatter og filmregissør som i en lang periode av sitt liv var bosatt i Frankrike. Hun skrev på fransk. Djebar var en anerkjent forsker innenfor muslimsk historie og var professor i dette faget både i Frankrike og i USA. Hun var den første kvinnelige studenten fra Algerie som kom inn på den prestisjefylte høyskolen École Normale Supérieure i Paris. I 2005 ble hun den første algeriske forfatteren som ble valgt inn i Det franske Akademi.

Djebar debuterte i 1957 med romanen La Soif («Tørsten»). Deretter fulgte blant annet romanen Les Alouettes naïves (1967, «De troskyldige lerkene»), og novellesamlingen Femmes d'Alger dans leur appartement (1980, «Kvinner fra Alger i sitt gemakk»). Tittelen er hentet fra et berømt maleri av Eugène Delacroix (1848), og Djebars bok rommer også en kritisk tolkning av den romantiske malerens fremstilling  av haremskvinnene. Djebars mest kjente roman er L'Amour la fantasia (1985; norsk oversettelse Kjærlighet, fantasia, 2003; senere norske utgaver har tittelen Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie). I dette formelt nyskapende verket er fortellingen om algeriske kvinneskjebner vevd sammen med skildringen av franskmennenes undertrykkelse av Algerie.

Av Djebars senere bøker kan nevnes romanene Ombre sultane (1987, norsk oversettelse Skyggesøstre, 2007), Loin de Médine (1991, «Langt borte fra Medina»), Vaste est la prison (1995, norsk oversettelse Stort er fengselet 2010) og Les Nuits de Strasbourg (1997, «Nettene i Strasbourg»). Novellesamlingen Oran, langue morte («Oran, dødt språk») kom i 1997. I romanen La disparition de la lange franςaise (2002, «Da det franske språket ble borte») er hovedpersonen en mann fra Algerie som mister sin fransktalende elskede. Djebar har også skrevet lyrikk, essayer og skuespill. Essayet om hennes eget forhold til det franske språket, Ces voix qui m'assiègent. En marge de ma francophonie (1999, «Disse stemmer som hjemsøker meg. I margen til min franskspråklighet»), regnes som særlig viktig. 

På 1970-tallet publiserte Djebar ikke skjønnlitteratur. I tiden omkring 1980 regisserte hun to filmer som begge ble prisbelønte. Den mest kjente av filmene hennes er La Zerda  ou les chants de l'oubli (1982, «La  Zerda eller glemselens sang».) Bøkene sine baserer Djebar ofte på historisk stoff, og hun er ikke minst opptatt av å gi et nyansert bilde av islam og av muslimske kvinners situasjon. Hun har behandlet emner som utroskap og abort i et kvinneperspektiv og har ikke minst understreket kvinnenes rolle i motstandskampen i Algerie. Djebar ble en rekke ganger foreslått for Nobelprisen i litteratur. I 2015 ble det i Algerie opprettet en litteraturpris som bærer hennes navn.