Arsenij Jatsenjuk, ukrainsk politiker, økonom og jurist. Statsminister i Ukraina fra februar 2014 til april 2016 og leder for partiet Folkefronten. Han er en liberal politiker som ønsker at Ukraina skal samarbeide tettere med EU.

Jatsenjuk ble født i den vestukrainske byen Tsjernivtsi. Han er utdannet jurist fra universitetet i hjembyen og har en PhD i økonomi fra den ukrainske sentralbankens akademi. Før han engasjerte seg i politikk jobbet han både som jurist og økonom i private selskaper. 

Jatsenjuks politiske karriere startet på Krimhalvøya, som økonomiminister i regjeringa i den autonome republikken Krim høsten 2001. To år senere ble han hentet til Kiev som nestleder for Ukrainas sentralbank. Da sentralbankens leder Serhii Tihipko ble leder for Viktor Janukovytsj’ valgkamp i forbindelse med presidentvalget i 2004, overtok Jatsenjuk ansvaret for sentralbanken. Denne posisjonen innehadde han under deler av Oransjerevolusjonen, fram til en ny leder ble utpekt 16. desember 2004. 

I Viktor Jusjtsjenkos presidentperiode fra 2005 til 2010 innehadde Jatsenjuk ulike sentrale politiske verv. I et knapt år fra 2005 til 2006 var han økonomiminister, i 2006 ble han utpekt til nestleder for presidentadministrasjonen og året etter ble han valgt av parlamentet til landets utenriksminister etter presidentens forslag.

Bare et par uker senere ble parlamentet oppløst og Jatsenjuk ble valgt inn til det nye parlamentet som representant for president Jusjtsjenkos parti Vårt Ukraina. Da det nyvalgte parlamentet trådte sammen i desember samme år ble han valgt til parlamentsformann. Et knapt år senere fikk han avskjed fra stillinga som parlamentsformann etter at den fungerende flertallskoalisjonen brøt sammen. 

I 2010 stilte han som kandidat til presidentvalget for partiet Front for endringer, som han selv var leder for. Han ble nummer fire, med 6,7 % av stemmene. I parlamentsvalget i 2012 stilte han som representant for Julia Tymosjenkos parti Fedrelandet. Jatsenjuk ledet partiet fordi Tymosjenko satt fengslet. Partiet fikk 101 seter i parlamentet og ble nest største parti etter president Janukovytsj’ Regionparti. Samme år ble han valgt til partiets leder.

Det var også denne posisjonen som partileder for landets største opposisjonsparti som gjorde ham til en sentral figur under protestene og opprøret i 2013-14. Sammen med Vitalij Klitsjko og Oleh Tjahnybok representerte han opposisjonen i forhandlingene med president Viktor Janukovytsj som førte fram til en avtale den 21. februar 2014 for å løse den blodige konflikten.

Etter at Janukovytsj likevel bestemte seg for å flykte fra landet og ble avsatt av parlamentet, ble Jatsenjuk valgt til statsminister for en koalisjonsregjering av hans eget Fedrelandsparti og Svoboda. Jatsenjuk uttalte selv at oppdraget som statsminister i den politiske krisen som rammet landet i 2014 var et kamikaze-oppdrag, men til tross for en politisk krise i juli, da Jatsenjuk truet med avskjed for å få gjennomslag for en økonomisk krisepakke, ble den sittende fram til parlamentsvalget i oktober 2014.

I forkant av valget hadde Jatsenjuk etablert det nye partiet Folkefronten sammen med parlamentsformann Oleksandr Turtsjynov. Partiet gjorde et overraskende godt valg og ble nest største parti i parlamentet. Det sterke valget ga Jatsenjuk initiativet i regjeringsforhandlingene og han ble valgt til statsminister for en bred koalisjonsregjering bestående av Folkefronten, Petro Porosjenkos blokk, Selvhjelpspartiet, Det radikale partiet og Fedrelandspartiet.

Jatsenjuks regjeringstid var preget av den krisen som landet har gjennomlevd siden 2014. Som statsminister var han opptatt av å få på plass en samarbeidsavtale med EU og hente støtte i Vesten til den politiske og militære konflikten med Russland. En av hans største innenrikspolitiske utfordringer var å finne midler til å finansiere kampen mot separatistene i Donbass-regionen i en krisepreget ukrainsk økonomi.

I februar 2016 ble Jatsenjuks regjering møtt med krass kritikk i nasjonalforsamlingen, særlig knyttet til manglende reformer. Det ble reist mistillitsforslag som fikk sterk støtte fra presidentens parti Petro Porosjenkos blokk "Solidaritet", men som manglet 32 stemmer på å vinne gjennom. To måneder senere, den 10. april 2016 annonserte Jatsenjuk sin avgang. Han begrunnet dette med at spillet rundt hans posisjon som statsminister hadde kommet i veien for de viktige reformene som landet trenger. Vurderingene av Jatsenjuks regjeringstid spenner fra anerkjennelse for å ha bidratt til å hindre landets økonomi fra å kollapse i en krisetid, til kritikk for at han ikke maktet å gjennomføre de reformene som han og hans politiske allierte hadde lovet velgerne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.