i middelalderen en av de høyeste embetsmenn ved de nordiske kongers hird. Stallarens opprinnelige verv var å bestyre den kongelige stall og å sørge for kongens skyssferder. I Norge førte han ordet for kongen på tinget, var leder for hirden og dommer i hirdsaker. Stallaren hadde lendmanns rett. Etter 1299 nevnes embetet ikke lenger i kildene.
stallare
- Uttale
- stˈallare
- Etymologi
- norrønt stallari, av lat. stabularius, 'stallmester'