kursiv

I faglig paleografisk fagterminologi er kursiv ikke nødvendigvis hellende, men mer allment skrift som er formet for rask skriving. Bokstavene i denne typen skrift har ofte trekk som føyer dem sammen for å gjøre det mulig å skrive uten å løfte pennen fra skrivematerialet. Denne skriften var ofte hellende, noe som følger naturlig av hurtig skriving. Kursiv skrift regnes som mindre formell enn den rette.

Den første som benyttet en hellende — «kursiv» — trykkskrift, var den venetianske boktrykkeren Aldus Manutius. Stemplene til skriften var skåret av Manutius’ stempelskjærer Francesco Griffo, og ble først brukt som tekstskrift i en serie bøker i lite format (oktav) med antikke tekster. Den første var en utgave av Vergil som kom i 1501. Forbildet for Aldus’ kursiv var en hellende håndskrift som var i bruk i litt ulike varianter blant humanister på 13- og 1400-tallet, i stor utstrekning for kopiering av manuskripter. Den fremste utøveren blant disse var Niccolò Niccoli. Francesco Griffo skar i 1503 en kursivskrift for boktrykkeren Gershom Soncino i Fano angivelig etter forbilde av en skrift benyttet i Francesco Petrarcas kanselli.

Kursiv var mye brukt som selvstendig tekstskrift i bøker gjennom 15- og 1600-tallet — antagelig på bekostning av antikvaskriften, noe som kan ha påvirket utviklingen av denne.

Franskmannen Claude Garamond var den første som laget en kursiv som tilbehør til en antikvaskrift, og som dermed skapte en skriftfamilie med to skriftsnitt med stilistisk slektskap. Forbildet for Garamonds kursiv var den kursivskriften Griffo skar for Aldus Manutius.

Kursiv er nå en selvsagt del av enhver skriftfamilie, både i antikva, grotesk og egyptienne, også som halvfete og fete varianter. Kursiv var opprinnelig et tilbehør til antikvaskriften, og har da beholdt mange av håndskriftens myke og løpende bevegelsesmønstre samt utløpere som peker mot neste bokstav.

Kursiv er nå den etablerte måten for å fremheve ord, setninger og sitater i trykt tekst; understrekning brukes nødig i typografisk sammenheng. Halvfet bør vanligvis unngås, den skaper ikke bare fremhevelse, men blir et blikkfang på siden. Men kursiv brukes også som kontrastskrift for å skape effekter i mer iøynefallende sammenhenger.

Det finnes også en rekke kursive skrifter som selvstendige skriftsnitt, uten tilknytning til en skriftfamilie.

De kursivskriftene som er en del av en antikvafamilie er altså en egen, selvstendig skrifttradisjon som er tilpasset antikvaene, og ikke bare en skråstilt versjon av den rette.

Da grotesk- og egyptienneskriftene begynte å bli utbygget til egne skriftfamilier, fikk de også sine «kursivsnitt». Egyptienne, men særlig grotesk, har en enklere strekstruktur enn antikva; stilistisk mindre i slekt med det håndskrevne. De første kursivskriftene i disse skriftgruppene var lenge ikke stort mer enn skråstilte versjoner av de rette, og de hadde ingen tydelige likhetstrekk med de historiske skriveskriftene utover skråstillingen. (I engelsk fagspråk kalles dette oblique, i motsetning til antikvaens italic.)Nyere kursiver i grotesk og egyptienne har imidlertid fått en egen utforming som minner mer om det håndskrevne, og som skaper bedre kontrast til den rette varianten.

Digitalteknologien har gjort det mulig å manipulere og «kursivere» bokstaver og skrift elektronisk. Men bokstaver som bare er skråstilt antikva skaper liten kontrast til den rette varianten, og får dessuten en forvridd form. De er dårlige erstatninger for en selvstendig utformet kursivskrift.

• skrift
• skrifttyper
• skriftfamilie

• Bringhurst, Robert: The Elements of Typographic Style.
• Rannem, Øyvin: Typografi og skrift, 2005.