japansk forfatter. I En 16-årings dagbok (1925) formidlet han den dødsangst og uforløste livslengsel han følte da de fleste familiemedlemmene døde fra ham. Selvbiografisk er også novellen Danserinnen fra Izu (1926). Begge verkene er preget av lyrisk naivisme og stor psykologisk innsikt. Han var med på å skape den «nysensualistiske» skolen i japansk litteratur, som stod i motsetning til de realistiske proletarforfatterne og som utgav en rekke tidsskrifter, bl.a. Bungei jidai (Litterær epoke, fra 1923). Kawabata eksperimenterte også med den nypsykologiske tendens i romanen Krystallfantasien (1931), og arbeidet en tid med okkulte fenomener, påvirket av Strindberg og Maeterlinck. Tydeligst er dette i romanen Den lyriske sang (1932). I novellesamlingen De elskende mennesker (1941) utmerker han seg som en nitid iakttager av menneskers psyke.
Etter den annen verdenskrig fikk hans verker en sterkere samfunnsbevissthet, skjønt Snelandet (1948) og Tusen traner (1949) er noe mer estetiserende enn Fjellets lyd (1954) og Kyoto (1962, norsk overs. Kyoto, eller De unge elskende i den gamle keiserby, 1969). Kawabata er også kjent for sine små noveller som i Japan kalles «håndflate-noveller». Han hentet alltid sitt stoff fra sin samtid, men skapte ofte et inntrykk av tradisjon og sammenheng. I 1968 fikk han Nobelprisen i litteratur.