Sveagruva

Sveagruva ble anlagt og drevet av svenske Jernkontoret mellom 1917 og 1925, derav navnet. Gruven ble overdratt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) i 1934. Den ble ødelagt av en tysk ubåt i 1944, men gjenoppbygd etter andre verdenskrig og satt i drift igjen. Driften ble imidlertid stanset i 1949 på grunn av avsetningsvansker.

Etter 1949 var det i flere tiår stort sett undersøkelsesdrift, men sommeren 2001 startet ordinær drift i Svea Nord som ble hovedgruven til SNSK frem til 2016.

Svea Nord, eller Sentralfeltet, var regnet som det mest drivverdige kullfeltet som er funnet på Svalbard. Ifølge SNSK hadde feltet reserver på 21 millioner tonn kull, som ville kunne gi lønnsom kullgruvedrift i om lag 20 år. Kullet ble imidlertid drevet ut med høy intensitet. Produksjonen i 2004 var på hele 2,8 millioner tonn, mer enn ⁹/₁₀ av den samlede kullproduksjonen på Svalbard, og langt mer enn de 1,2 millioner tonn som var planlagt årsproduksjon etter at Stortinget åpnet for permanent drift. På de drøye 16 driftsårene var samlet produksjon fra Svea Nord på 32 millioner tonn kull.

Det ble nødvendig å planlegge for enda en ny gruve og denne ble etablert i Lunckefjellet i 2013 med adkomst fra Svea Nord. Produksjon ble startet i 2014, men lagt ned allerede i 2016, da synkende kullpriser gjorde det ulønnsomt. Byggingen av Lunckefjell-anlegget hadde kostet ca. 1,2 milliarder kroner. De store investeringene som var blitt gjort, og håp om bedre tider for kullsalg i fremtiden, gjorde Stortingets avgjørelse om å legge ned driften i Sveagruva og Lunckefjellet til en stridssak. Regjeringen Solberg sto imidlertid fast på avgjørelsen om å fjerne det meste av gruveinfrastrukturen til tross for store kostnader.

I 2017 planla SNSK nystart i Sveagruva og Lunckefjell, men Regjeringens budsjett for 2018 slo fast at driften skulle avvikles. Den 18. februar 2019 var Lunckefjell-gruva tømt for gruveutstyr, og regjeringens pålegg om nærmest totalfjerning av spor etter gruvedrift i og omkring Sveagruva ble fulgt opp videre. Den 4. mars 2020 ble inngangen til Svea Nord stengt for godt etter fjerning av gruveutstyret innenfor. Det antas å være om lag 10 millioner tonn kull igjen i gruven.

Totalkostnaden for å fjerne så godt som alle spor etter gruvevirksomheten i og ved Sveagruva ble cirka 1,6 milliarder kroner, mot det opprinnelige kostnadsanslaget på 2,5 milliarder kroner. Rundt 60 bygninger ble fjernet, samt flere veier og kaianlegg og mye utstyr. Forurensede jordmasser ble også fjernet. 40 000 tonn masser ble sendt med skip til fastlandet. En del, til dels helt nytt, gruveutstyr ble solgt til utenlandske gruvevirksomheter, og en del materialer fra fjerning av bebyggelsen ble gjenbrukt i Longyearbyen. Noen elementer fra tiden før 1946 var automatisk fredet og blir stående, hovedsakelig tre bygninger kalt Saloonen, Vinboden og Hundegården (grunnmuren) samt enkelte tufter og spor fra den tidligste gruvetiden. Den 13. september 2023 ble ferdigstillingen av hele oppryddingsprosjektet markert med en tilstelning på det tidligere gruveområdet.

I motsetning til enkelte andre nedlagte industrielle anlegg på Svalbard var det meningen å føre Sveagruva så langt som mulig tilbake til en tilnærmet naturtilstand, og ikke la det stå igjen som et industrielt kulturminne.

• bergverksdrift i Norge
• næringsliv på Svalbard
• Store Norske Spitsbergen Kullkompani
• Svalbard
• Svalbards historie

• Kulturminner i Sveagruva

• Avango, Dag: Sveagruvan: Svensk gruvhantering mellan industri, diplomati och geovetenskap 1910-1934, 2005, isbn 91-974131-7-8