tysk filosof, ved siden av Fichte og Hegel den mest betydningsfulle skikkelsen i den tyske idealismen. Schelling studerte teologi sammen med Hegel og Hölderlin i Tübingen 1790–95, deretter fysikk, kjemi og medisin. Han var professor i Jena fra 1798, i Berlin fra 1841. Gjennom Henrik Steffens ble Schellings tanker spredt til et skandinavisk publikum. Etter å ha innehatt en sentral posisjon i europeisk åndsliv på begynnelsen av 1800-tallet, kom Schelling i skyggen av Hegel, men han har igjen blitt aktuell på slutten av 1900-tallet.
Filosofi
Schelling delte sin filosofi inn i to distinkte, men komplementære deler: den negative og den positive filosofien. Den negative filosofien faller sammen med den første delen av forfatterskapet frem til 1809. Schelling tok her utgangspunkt i Fichtes lære om jeg'et, og supplerte denne med en naturfilosofi som ble svært innflytelsesrik i romantikkens filosofi. Når Fichte hevder at det absolutte er det absolutte jeg, blir naturen som et ikke-jeg redusert til noe som er fremmed for jeg'et. Dette forsøker Schelling å løse gjennom naturfilosofien hvor han opphever det skarpe skillet mellom natur og bevissthet. Heretter blir naturen betraktet som bevissthet og bevisstheten som natur: «Naturen er den synlige ånd, ånden er den usynlige natur.» Dette er en innsikt som i siste instans bare lar seg uttrykke i kunsten. Han ville vise hvordan alt er en uoppløselig enhet, at det er en identitet mellom ånd og natur. Det absolutte er denne absolutte identiteten. Schelling beskrev denne negative identitetsfilosofien som intellektualistisk og som primært rettet mot bevisstheten. Som sådan når den aldri ut til virkeligheten, men bringer oss til dens terskel, der den positive filosofien skal overta og omhandle selve livet.
Schelling publiserte ingen større arbeider etter 1809, og formidlet den positive filosofien nesten utelukkende gjennom forelesninger, der bl.a. Kierkegaard, Engels og Bakunin var til stede. På bakgrunn av forelesningsavskrifter har disse arbeidene senere blitt publisert, men deres store vanskelighetsgrad og mystisisme har medført at de har fått relativt liten utbredelse sammenlignet med Fichtes og Hegels arbeider. En Schelling-utgave er blitt utgitt fra 1976.