Bergens geologi

Landskapet i Bergen er svært kupert, med bare mindre områder med sammenhengende lavland. Karakteristisk for berggrunnen er det såkalte Bergensfeltet (Bergensbuen) av kaledonsk opprinnelse. Dette er konsentrisk, med sentrum i Laksevåg, vest for bysenteret. Den østligste og ytterste delen av feltet går fra Samnangerfjorden i sør til Fensfjorden i nord, i en bue rundt, men utenfor byen. Denne består av omdannede kambrosiluriske skifere og kalkstein. Neste bue domineres av mørk gabbro og kan følges fra Strøno i Os i sør til Trengereid ved Sørfjorden i nord. Bergens høyeste punkt, Gullfjellet (987 moh.) ligger i dette området. Fra de ytre deler av Fana går en bue mot Garnes i Arna, hvor den dreier i nordvestlig retning til Steinestø i Åsane. Denne består av anortositt og beslektede gneisbergarter. Den korteste buen går fra Nordåsvatnet gjennom Bergensdalen med Bergen bysenter, til østsiden av Askøy. Som den ytterste av del av Bergensfeltet består denne først og fremst av omdannede kambrosiluriske skifere (glimmerskifer) og kalkstein, dertil noe anortositt.

I vest, i den tidligere Laksevåg kommune, dominerer eldre granitt og gneis i det sentrale området for Bergensfeltet. Kysten er i hele kommunen sterkt innskåret, i stor grad en følge av at berggrunnen i buene har sterkt varierende hardhet. Fjordene ligger således i vesentlig grad i områder med kambrosiluriske skifere. Også det største, sammenhengende lavlandet finner man i slike områder (Bergensdalen). Den tidligere Fana kommune har om lag halvparten av kommunens jordbruksareal og produktive skog, mest barskog.

Byens eldste deler finner man i Vågsbunnen og mot Holmen, dvs. det området som i dag heter henholdsvis Bryggen og Bergenhus. Dette var «byen mellom de 7 fjell», regnet fra nord: Sandviksfjellet, Fløyfjellet, Blåmanen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet og Lyderhorn. Høyest av disse er Ulriken (642 moh.).