Annie Ernaux

Etter litteraturstudier arbeidet hun på begynnelsen av 1970-årene som lærer, før hun debuterte som forfatter med Les Armoires vides (De tomme skapene) i 1974. I denne debutromanen bruker hun fiksjon for å nærme seg fortellingen om sitt eget liv. Hovedpersonen, Denise Lesur, en ung student som nylig har gjennomgått en ulovlig abort – et personlig tema Ernaux skulle komme tilbake til i boken Hendelsen fra 2000 – tenker tilbake på oppveksten sin, særlig på skoleårene og de senere universitetsstudiene. Denise opplever i denne perioden skam for å komme fra beskjedne kår og en familie som ikke har kunnet gi henne de samme sosiale kodene og referansene som medelevene og medstudentene fra borgerskapet har.

Ernaux fikk sitt store gjennombrudd i 1983 med Far, som ble tildelt Renaudot-prisen. Her har hun gått helt og holdent over til en selvbiografisk fortellermåte, og gjør rede for livshistorien til faren, som kom fra en bondefamilie, først var arbeider og senere kjøpmann, innehaver av en kombinert kafé og kolonialhandel. Fordi denne forretningen gikk relativt bra, kunne foreldrene gi Ernaux en skolegang som gjorde det mulig for henne å gjennomføre en klassereise, og bli en del av borgerskapet. Denne klassereisen gjorde imidlertid i sin tur at hun ofte følte seg fremmedgjort i møtet med foreldrene. Hun forteller også hvordan faren ofte følte på en sosial redsel for å si noe «feil» når han konverserte med kunder som snakket «fint».

I denne fortellingen gjør hun også rede for sin litterære stil. Fordi hun ikke kunne innta en kunstnerrolle i fortellingen om farens liv og død, skriver hun: «Helt flat skrivemåte er det mest naturlige for meg, den som jeg tidligere brukte når jeg skrev til foreldrene mine for å fortelle de viktigste nyhetene». Med dagligtalen som grunnlag har Ernaux slik skapt en særegen litterær uttrykksform. Senere har hun i intervjuer sagt at hun i dag heller ville ha kalt det en «faktuell» stil: Hun beskriver seg selv og sine nærmeste med en nesten stenografisk nøkternhet som likevel gir en opplevelse av stor intensitet og varme.

Ernaux tar opp en rekke viktige temaer inspirert av sitt eget liv, men som har tydelig allmenngyldig interesse. Hun skriver om foreldrenes liv i Far og En kvinne (originaltittel Une femme, 1988, norsk oversettelse 2021), om farens forsøk på å drepe moren i La Honte (1997), om sitt eget ekteskap i La Femme gelée (1981), om en personlig kjærlighetshistorie i En lidenskap (originaltittel: Passion simple 1991, norsk oversettelse 1998 og 2020), om utviklingen av Alzheimers sykdom hos moren i Je ne suis pas sortie de ma nuit (1996) og om ulovlig abort i Hendelsen (originaltittel: L'Événement 2000, norsk oversettelse 2020).

I 2016, et år før #MeToo virkelig satte overgrep mot kvinner på dagsordenen, skrev hun i boken Sommeren 58 (originaltittel: Mémoire de fille, norsk oversettelse 2019) om sin første seksuelle opplevelse med en mann. Hun vil ikke selv bruke ordet voldtekt om det som skjedde, men som leser er det vanskelig å ikke kalle denne hendelsen et overgrep.

I 2008 utkom Årene (originaltittel: Les Années, norsk oversettelse 2020), som av mange anses som hennes viktigste verk. Det er en selvbiografisk fortelling der Ernaux tar utgangspunkt i en rekke bilder av seg selv (og iblant andre) for å fortelle om forskjellige episoder i livet sitt – alltid datert og knyttet opp til historiske hendelser fra samme periode. Når hun skriver om personen på bildene, omtaler hun henne i tredje person entall, som hun eller henne, og fortsetter ofte med å bruke pronomenet vi. Hun insisterer dermed på at hun ikke bare skriver historien om sitt eget liv, men en historie om en person som kunne ha vært hvem som helst i det samme samfunnet, og inkluderer slik også leseren i historien.