Zeemaneffekt, den virkning et magnetfelt har på frekvensen til stråling som emitteres (eller absorberes) av atomer som utsettes for magnetfeltet, oppdaget 1896 av P. Zeeman. Hver enkelt spektrallinje i lyset fra en gass kan, når gassen utsettes for et magnetfelt, vise en oppsplitting i flere linjer med samme innbyrdes avstand og symmetrisk fordelt omkring den opprinnelige linjen.

Zeemaneffekten skyldes vekselvirkning mellom det magnetfelt elektronene i atomene omgir seg med og det påtrykte magnetfeltet. Et elektron i et atom kan bare innstille seg med sin bane og sitt egenspinn på bestemte måter (i bestemte kvantetilstander) i forhold til det ytre feltet, og hver slik tilstand svarer til litt forskjellig energi. Lys sendes ut når elektronene går fra én bane i atomet til en annen. Hvis elektronet da samtidig innstiller seg på en annen måte i forhold til magnetfeltet, blir frekvensen av det utsendte lyset litt forskjellig fra det den ville vært om magnetfeltet ikke hadde vært der.

Zeeman og H. A. Lorentz forsøkte å forklare effekten ut fra klassiske forestillinger om atomet. Etter deres teori skulle man alltid forvente en oppsplitting i tre linjer, normal zeemaneffekt. I de fleste tilfeller får man oppsplitting i flere linjer, anomal zeemaneffekt. Denne kan bare forklares i sammenheng med en kvantemekanisk beskrivelse av atomet. Undersøkelser av zeemaneffekten, dvs. av antall linjer, deres intensitet, avstanden mellom dem og lysets polarisasjonsretning i forhold til magnetfeltets retning, har gitt viktige opplysninger om atomenes struktur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.