Zeemaneffekt, den virkning et magnetfelt har på frekvensen til stråling som emitteres (eller absorberes) av atomer som utsettes for magnetfeltet, oppdaget 1896 av P. Zeeman. Hver enkelt spektrallinje i lyset fra en gass kan, når gassen utsettes for et magnetfelt, vise en oppsplitting i flere linjer med samme innbyrdes avstand og symmetrisk fordelt omkring den opprinnelige linjen.

Zeemaneffekten skyldes vekselvirkning mellom det magnetfelt elektronene i atomene omgir seg med og det påtrykte magnetfeltet. Et elektron i et atom kan bare innstille seg med sin bane og sitt egenspinn på bestemte måter (i bestemte kvantetilstander) i forhold til det ytre feltet, og hver slik tilstand svarer til litt forskjellig energi. Lys sendes ut når elektronene går fra én bane i atomet til en annen. Hvis elektronet da samtidig innstiller seg på en annen måte i forhold til magnetfeltet, blir frekvensen av det utsendte lyset litt forskjellig fra det den ville vært om magnetfeltet ikke hadde vært der.

Zeeman og H. A. Lorentz forsøkte å forklare effekten ut fra klassiske forestillinger om atomet. Etter deres teori skulle man alltid forvente en oppsplitting i tre linjer, normal zeemaneffekt. I de fleste tilfeller får man oppsplitting i flere linjer, anomal zeemaneffekt. Denne kan bare forklares i sammenheng med en kvantemekanisk beskrivelse av atomet. Undersøkelser av zeemaneffekten, dvs. av antall linjer, deres intensitet, avstanden mellom dem og lysets polarisasjonsretning i forhold til magnetfeltets retning, har gitt viktige opplysninger om atomenes struktur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.