Koranen

Koranens kapitler er ordnet slik at de lengste tekstene kommer først og de korteste til slutt. Den første suren er et unntak, den består av den korte åpningsbønnen al-Fatiha. Etter denne kommer de lengste kapitlene, som til sammen utgjør cirka en tredjedel av hele teksten. Deretter følger en del med 20 halvlange surer med omkring 100 vers. Denne delen utgjør i underkant av to tredjedeler av Koranen. De siste 85 surene er korte, og utgjør bare en trettiendedel av hele teksten.

Både surene og versene har altså svært ulike lengder. Blant de korteste surene, med under 20 ord, finner vi Tidens makt (sure 103) med tre vers og Enhetsbekjennelsen (sure 112) med fire vers. Den lengste suren, Kua (sure 2), inneholder på sin side 286 vers hvorav de fleste består av flere enn 20 ord hver.

Det har vært vanlig å klassifisere surene på tvers av den lineære rekkefølgen. De kan klassifiseres kronologisk, som mekkanske eller medinesiske. Klassifiseringen viser til to perioder i profetens liv, men betegnelsene henspiller på de stedene profeten bodde i de respektive periodene, før 622 i Mekka og etter 622 i Medina.

Surene kan også klassifiseres tematisk. Sentrale temaer er forholdet mellom mennesker og Gud, mellommenneskelige forhold og eskatologi, det vil si endetiden og døden. Profetfortellingene tar ofte opp etiske dilemmaer. Det er også juridisk-etiske passasjer som omhandler spørsmål om blant annet religiøse ritualer, diettregler, familieforhold og forhold mellom kjønnene, straffemetoder, konfliktløsning og krig. Mange av disse passasjene finner vi i de såkalte Medina-surene.

På detaljnivå er ulike tematikker ofte innflettet i hverandre både i kronologisk tidlige og senere kapitler. Gjennomgående temaer på tvers av alle kapitler er nødvendigheten av å vende om og vende seg til Gud, å følge profetens anvisninger, oppfordringer til å be, å reflektere og å gjøre det rette, advarsler mot urettferdig oppførsel og beskrivelser av belønning og straff etter døden.

Ifølge muslimsk historieskriving mottok profeten Muhammad åpenbaringene muntlig gjennom en periode på noen og tjue år, fra rundt år 610 frem til sin død i 632, og nedtegningen av koranteksten begynte allerede under Muhammads levetid. Helt fra den første tiden ble det trukket et klart skille mellom det som ble regnet som guddommelige åpenbaringer, og alle andre typer overleveringer om hva profeten sa og gjorde. De andre overleveringene ble kalt hadith. De tekstene som tilhørte Koranen ble samlet og skrevet ned i profetens levetid, og samtidig overlevert muntlig. Hadithene skulle på sin side komme til å utgjøre et mye større, mer spredt og mindre avgrenset materiale med sin egen teksthistorie.

Etter profetens død begynte arbeidet med å sammenstille hele Koran-materialet til én tekst. Arabiske historikere beskriver hvordan dette arbeidet foregikk i ulike faser, først en innsamling av alt skriftlig materiale, og så en gjennomgang av dette med korankyndige eksperter. I denne tidlige fasen stod den muntlige tradisjonen sterkt. De som skrev ned tekstene kontrollerte alt det skriftlige mot det de korankyndige hadde lært utenat.

For å oppnå en autoritativ tekst nedsatte kalifen Uthman en kommisjon der Muhammads egen skriver, Zayd ibn Thābit (død 665), hadde en ledende rolle. Resultatet av dette arbeidet var en endelig og anerkjent kodeks (arabisk muṣḥaf), som i sin grunnform er den samme Koranen som muslimer den dag i dag bruker. Uansett detaljene i dette forløpet er den klassiske overleveringen enstemmig i å bekrefte at teksten fant sin endelige form før 656, det vil si omkring tjue år etter profetens død. Denne opprinnelige, uthmanske kodeksen er muligens tapt, men den skal ha vært forelegg for en rekke tidlige kopier. I henhold til noen tradisjoner ble alt annet skriftlig tekstmateriale destruert.

Tidlige håndskrifter har en enkel form for konsonantskrift, hvor vokaler ikke markeres og heller ikke alle konsonanter har unike bokstavtegn. Dette betyr at de skriftlige tekstene ga rom for varianter av uttale, ord og uttrykk. Et eksempel kan være at det ikke er entydig om et verb skulle leses i aktiv eller passiv form. Skriftlig og muntlig tekstmateriale sirkulerte med slike varianter, og disse ble bevart i muntlige overleveringstradisjoner og i kommentarlitteraturen (tafsir).

Senere tekstkritiske arbeider tok sikte på å stabilisere teksten ytterligere gjennom å definere hvordan koranteksten skulle resiteres. Det etablerte seg bestemte lesetradisjoner der noen varianter ble inkludert, og andre ble sett som ikke-autentiske, og altså ikke-kanoniske.

I et viktig verk av Ibn Mujahid (død 936) blir disse lesertradisjonene begrenset til sju, mens andre har holdt fast ved ti. Senere håndskrifter ble i hovedsak skrevet med fullt utviklet konsonantskrift og vokaltegn og fulgte dermed en bestemt lesetradisjon.

Siden 1800-tallet har den tradisjonelle forståelsen av hvordan Koranen ble til vært gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av europeiske forskere. Kritikken har delvis handlet om hvilke kilder man skal legge grunn, og mange forskere har vært skeptiske til å legge til grunn tradisjonsinterne kilder, det vil si kilder som tilhører islamsk tradisjon. Et spørsmål er i hvilken grad historieberetningene kan føres tilbake til tidlige kilder nært på begivenhetene og dermed være pålitelige. Et annet spørsmål er om beretningene i seg selv er troverdige eller om de er historier konstruert i ettertid.

Forskermiljøet er delt i to leirer. På den ene siden står de som ser tekstoverleveringen i lys av tidlig arabisk historieskriving, og som mener at denne må ha en historisk kjerne selv om det fremdeles er enkeltheter som lar seg diskutere. På den andre siden har forskere fremmet det mer radikale argumentet at teksten først ble nedskrevet så sent som mot slutten av 700-tallet eller på 800-tallet. Disse kalles den revisjonistiske fløyen.

Den teksthistoriske debatten er langt fra avsluttet, men den revisjonistiske fløyen har mistet mye av sin appell ettersom nye håndskriftfunn gjennom de siste tiårene har styrket teorien om tidlig nedskriving. Noen av de eldste bevarte håndskriftene er gjennom C-14-datering forsøksvis datert til 600-tallet. Et eksempel er det såkalte Birmingham-håndskriftet datert til midten av 600-tallet, som ble funnet i Mingana-samlingen ved Birmingham-universitetet på 2010-tallet. Håndskriftet inneholder fragmenter av sure 18, 19 og 20, hvor teksten er identisk med moderne trykte utgaver av samme utdrag.

De siste tiårene har en rekke forskningsinitiativ tatt mål av seg til å samle alt tilgjengelig materiale som dokumenterer utviklingen av den skriftlige tradisjonen knyttet til koranteksten. Mange databaser har tilgjengeliggjort trykt og utrykt materiale fra den store kommentarlitteraturen, og flere mer spesifikke forskningsprosjekter tar for seg selve koranteksten. Noen samler tekstvarianter med utgangspunkt i håndskrifter, som for eksempel Corpus Coranicum-prosjektet ved Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften. Andre samler kanoniske og ikke-kanoniske tekstvarianter hovedsakelig fra kommentarlitteraturen, som for eksempel 5-bindsverket al-Muṣḥaf wa-qirāʾātihi utgitt i 2016.

I koranteksten forekommer fortellinger og motiver kjent fra andre tekster. Særlig er mange av Koranens profetfortellinger kjent fra Bibelen, men det er ofte forskjeller. I forskningen omtales gjerne dette som Koranens intertekstualitet. Mange forskere har vært opptatt av å identifisere de ulike lagene og redegjøre for mulige overensstemmelser med andre tekster og tradisjoner.

Muslimske koranlærde har argumentert med at koranteksten står i en lang religiøs tradisjon med felles fortellinger, motiver og budskap, samtidig som den har en unik posisjon som den siste og endelige åpenbaringen. De har forklart dette forholdet med korantekstens egen kommentar: På den ene siden stadfestes tidligere åpenbaringer (sure 3:3), og på den andre siden korrigeres de (sure 5:12–16).

I et religionshistorisk perspektiv blir forholdet til andre, samtidige, tidligere eller senere religiøse tekster undersøkt komparativt. Noen legger vekt på å undersøke Koranen kildekritisk og overensstemmelsene og forskjellene forklares da med at senere tekster bygger på tidligere tekster som kilder. Både bibelske og andre fortellinger og motiver sirkulerte i senantikkens Midtøsten, og filologer peker gjerne på språkutveksling mellom de ulike språkene i førkoransk tid. Også koranarabisk hadde tatt farge av en slik språkutvikling.

At åpenbaringen har form av en tekst på arabisk språk, førte til et stort behov for og respekt for alle kunnskapsgrener som har med ord og tekst å gjøre, slik som grammatikk, semantikk, stillære, fonetikk og kalligrafi. Koranen, sammen med førislamsk poesi og muntlig tale, ble de viktigste kildene når det arabiske språket skulle beskrives systematisk. Fra siste halvdel av 700-tallet vokste det frem en arabisk lingvistikk.

Gjennom historien inngikk Koranen i tenkning innenfor teologi og etikk, og tekstens juridiske bestemmelser ble debattert. Et av stridsspørsmålene var om tekstens påbud og forbud skulle forstås om uttrykk for Guds uforanderlige lov, som verken kunne oppheves eller tillempes nye forhold. I teorien ville mange fremholde at der hvor teksten er klar og entydig er det lite rom for tolkning og diskusjon. I praksis derimot, ble det ofte diskusjon om hvilke vers som måtte betraktes som klare og entydige, og hvilke som kunne og måtte tolkes.

Koranen har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av islams troslære, etikk og rettslære. I den juridiske tenkningen (fiqh) ble Koranen betraktet som den mest autoritative kilden for juridisk argumentasjon, men verken den eneste eller den lettest anvendelige. Debattene om Koranens autoritet fikk ny giv på 1900- og 2000-tallet. Noen muslimske tenkere fremholder at teksten uten de omkringliggende tolkningstradisjonene gir muligheter for nytenkning og reform. Andre fremholder at disse tolkningstradisjonene og de tradisjonelle kunnskapsdisiplinene må studeres kritisk, men at de også kan være ressurser.