Veibygging, de anleggsarbeider og arbeidsprosesser som må utføres for å bygge vei gjennom terreng med vekslende topografi og geologi. Byggearbeidene for selve veien deles gjerne inn i under- og overbygningsarbeider, med referanse til planumshøyden for veitraséen.

Underbygningsarbeidene består i grove trekk av sprengning av eventuelt fjell i veilinjen, utgraving av skjæringer og transport av skjæringsmassene til fyllingene for lagvis utlegging og kompaktering. Dreneringsanlegget for veiområdet og skjæringene må bygges ut, mer eller mindre provisorisk, samtidig med utføring av planeringsarbeidet for å unngå flomskader i ubeskyttede jordmasser i anleggsperioden. Dreneringsanlegget kan omfatte åpne og lukkede grøfter, nedføringsrenner, stikkrenner, kulverter, ledninger, kummer og sluk.

Der hvor veitraseen ligger under opprinnelig terreng, må man ta ut skjæringer i fjell eller jord for å få riktig høyde på veitraséen. Skjæringenens sideskråninger gis typisk helning mellom 5:1 og 10:1 i godt fjell og mellom 1:1,5 og 1:2 i jordterreng.

Ved sprengning i fjellskjæringer kan borehullene settes tett og lades forsiktig som ved slettsprengning og presplitt (se sprengning) for ikke å rive fjellet for mye opp. Dette gir et tiltalende resultat, samtidig som det kreves mindre sikringsarbeid. Likevel kan det være nødvendig å sikre skråningene med bolting av løse blokker, spettrensk, og sikring med løst eller fast nett for å unngå steinsprang. En ekstra bred veiskulder kan også ta av for fallende stein.

I jordskjæringer kan erosjon og ras være et problem. Skråningene må da gis slakkere helning, og det kan være nødvendig med avskjæringsgrøfter for å samle opp overflatevann og lede det vekk til passende avløp eller nedføringsrenner. Andre tiltak for å holde jorden på plass og gjøre det mulig for plantedekket å gro til, kan være å legge ut jordarmering (plastnett), å dekke skråningene med drenerende lag av grus og å bygge drensgrøfter i skråningene og i skråningsfot.

Der veitraséen ligger over opprinnelig terreng må man bygge opp fyllinger. De legges vanligvis ut lag for lag av skjæringsmasser og kompakteres godt for å unngå setninger under trafikk og under vekten av selve fyllingene. På dårlig grunn kan det oppstå alvorlige stabilitetsproblemer og store setninger under belastningen av fyllinger. De mest vanlige tiltak for å redusere slike problemer er å slakke ut fyllings- og skjæringsskråningene og å legge ut motfyllinger der terrenget og grunnforholdene ligger til rette for det.

Stabilitets- og setningsproblemene kan mest effektivt reduseres eller elimineres ved bruk av lette fyllmaterialer, eventuelt kombinert med en viss masseutskiftning. En rekke lette fyllmaterialer er tilgjengelige for slike formål. Av disse kan spesielt nevnes: lettklinker, ekspandert polystyren (EPS), ekstrudert polystyren (XPS). Men det følger også visse problemer med bruk av slike materialer. Materialene er relativt kostbare, og transporten er som regel lang. For lette fyllinger gjelder det at også oppdrift kan være et problem. Videre er EPS brennbar og må vernes mot brann ved innbygging.

Av andre spesielle tiltak mot setninger og for forsterkning av leirmasser kan eksempelvis nevnes: forbelastning av grunnen, eventuelt kombinert med bruk av vertikale dren for å drenere vannet hurtig ut, forsterkning av bæreevnen i leirmasser ved mekanisk innblanding av ulesket kalk og sement som danner kalk-sementpæler.

For å komme frem med veier i norsk terreng kreves det omfattende utbygging av broer, tunneller og viadukter. Spesielt er det bygd mange lange fjelltunneler og undersjøiske tunneler for viktige forbindelser i stamveinettet, f.eks. Lærdalstunnelen 24 505 m (fjelltunnel) og Bømlafjordtunnelen 7 888 m (undersjøisk).

Norsk terreng er i stor utstrekning bratt, sterkt kupert og fjellendt. I tilknytning til veibygging støter man derfor på en lang rekke behov for sikringstiltak for å verne mot snøskred, jord-, stein- og fjellras i terrenget. I tillegg er det også behov for vern mot jord- og steinras i veiskjæringene og blokknedfall i tunneler med mangelfull sikring. Disse sikringsarbeidene krever omfattende spesialkompetanse for betryggende gjennomføring.

Overbygningsarbeider omfatter oppbygging av dekkefundament og utlegging av veidekke for kjørebane og dekker på fortau, gang- og sykkelbaner. Dessuten inngår oppmerking, signalanlegg og belysning i varierende omfang.

Over toppen av underbygningen, planum, kommer først et frostsikringslag dersom en ønsker å bygge en telefri vei. Frostsikringslaget kan bestå av ikke telefarlig sand, grus, stein eller et isolasjonsmateriale med passende tykkelse for å verne mot skadelig telehiv eller bæreevnereduksjon i teleløsningsperioden. Høyden på planum justeres etter frostsikringslagets tykkelse og veifundamentets behov for bæreevne. Normalt bygges veifundamentet opp med filterlag, forsterkningslag, bærelag, bindelag og slitelag. Filterlaget består av fiberduk, sand eller grus, og skal forhindre at telefarlig finstoff trenger inn i veikroppen som i alle fall skal være telefri. Problemet er til stede hvis spranget i korngraderingen er stort fra underbygning til forsterkningslag. Filterlaget skal være åpent for vann slik at det lett kan dreneres ut til grøftene.

Forsterkningslaget skal fordele laster fra lagene over og kan bestå av grov sand, grus eller stein. Bærelaget har samme funksjon som forsterkningslaget, men blir mer utsatt for knusing og derfor stilles høyere krav til styrken av materialene. For å ikke få deformasjon i lagene over, brukes velgraderte materialer som gir god stabilitet. Til de høyest belastede dekkene blir bærelaget stabilisert med bitumen eller sement.

Veidekket er normalt asfalt (se asfaltdekker). Det skal i tillegg til å fordele last, drenere dekkeoverflaten godt, ha god friksjon og gi gode sikt og kjøreforhold. På noen høytraffikerte veier brukes også betong som kan gi et dekke som er mer slitesterkt og kan tåle høyere aksellaster. Dekket kan utføres som uarmerte plater, og som armerte etter forskjellige armeringssystemer.

Valsebetongdekker er en spesiell dekketype som legges ut med asfaltutlegger og kompakteres med vibrasjonsvalse. Dekket krever stabil undergrunn og er spesielt egnet i tunneller.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.