Asfaltdekker, bituminøse dekker, samlebetegnelse på veidekker som inneholder bituminøse bindemidler.

Asfaltdekker består i hovedsak av en blanding av steinmaterialer (knust stein, naturgrus eller en blanding av disse) og et bindemiddel. I enkelte dekketyper anvendes tilsetningsstoffer slik som fettsyreaminer for å forbedre vedheftningen mellom stein og bindemiddel, fibrer for å hindre bindemiddelavrenning m.m. Bindemiddelinnholdet er 3–10 vektprosent. Bestanddelene kan blandes i asfaltverk før de legges ut på veien eller de kan legges ut på veien i atskilte operasjoner slik som overflatebehandlinger. Asfalt som er produsert i verk, legges normalt ut med en asfaltutlegger og komprimeres ved hjelp av valser.

Se også asfaltør.

På veier brukes det forskjellige asfaltdekker avhengig av hvor i veikonstruksjonen dekket ligger. I det øverste laget, slitelaget, brukes det dekker som har gode egenskaper med hensyn til slitasje, deformasjon, forvitring, friksjon og farge. I bærelaget, som ligger under slitelaget, legger man mer vekt på å få dekker med gode bæremessige (lastfordelende) egenskaper. Asfaltdekkene er dessuten utviklet for ulike anvendelser avhengig av trafikkmengden og de klimatiske forhold.

På høyt trafikkerte veier er piggdekkslitasjen den viktigste årsaken til at dekkene blir nedbrutt (dype spor i veibanen). For å oppnå slitesterke dekketyper bruker man steinmaterialer med spesielle egenskaper som kan motstå riss og slag fra piggdekkene. I tillegg er det fordelaktig at dekkene inneholder mye finpukk (i størrelsen 4–16 mm) og helst mye av den største fraksjonen. Normalt benyttes en hard bitumen som bindemiddel for å oppnå tilstrekkelig stabilitet ved høye temperaturer. Skjelettasfalt og asfaltbetong er eksempler på de mest anvendte slitesterke dekketyper. Det store innholdet av finpukk i skjelettasfalten gir dekket en mosaikklignende struktur som medfører gode friksjons- og lystekniske egenskaper.

Drensasfalt er en spesiell dekketype med høyt porevolum (hulrom på 15–20 %). Regn renner gjennom dekket og ut på sidene slik at man unngår vannplaning. Dette dekket har gode lystekniske egenskaper, og gir dessuten mindre støy. Ulempen er imidlertid at drensasfalten fort tettes av slitasjestøv og eventuelle strømaterialer. Holdbarheten har også vist seg å være sterkt redusert i forhold til andre slitesterke dekketyper.

På veier med liten trafikk brukes det mer myke og fleksible dekketyper fordi disse veiene ofte er utsatt for setninger og teleskader. Dekket må kunne føye seg etter bevegelsene i grunnen uten å sprekke, men det må heller ikke bli for mykt slik at det deformeres ved store belastninger. Eksempler på fleksible dekketyper er myk asfalt og emulsjonsgrus. Asfaltgrusbetong som også benyttes på lavt trafikkerte veier, er et stivere dekke. Denne dekketypen anvendes i bygater, på fortau, skoleplasser, private veier osv.

Asfaltdekker til bærelag skal oppta og fordele trykk og spenninger som spesielt tunge kjøretøy påfører veikonstruksjonen. Kravene til dekketypene blir dermed noe annerledes enn for slitelagene, men også i høy grad betinget av trafikkmengden og veikonstruksjonen for øvrig. Typiske bærelagsdekker er asfaltert grus, penetrert pukk, emulsjonsgrus og skumgrus.

flyplasser anvendes stort sett de samme typer asfaltdekker som på veier med stor trafikk. Det stilles imidlertid ofte strengere krav til enkelte egenskaper som stabilitet, friksjon, tekstur og kjemikaliebestandighet.

Asfaltdekker består av ikke-fornybare ressurser. Asfaltflak fra gravearbeider eller masser etter fresing blir derfor brukt om igjen. Gammelt asfaltmateriale kan knuses, og dette asfaltgranulatet kan anvendes på forskjellige måter. Til produksjon av varm asfalt tilsettes granulat i mengder på 10–40 %. Disse asfaltmassene får samme kvalitet som asfalt produsert med nye materialer. Granulert asfaltmateriale kan også benyttes til kald gjenbruk. Da benyttes bare granulat som tilsettes litt bindemiddel, vanligvis en bitumenemulsjon eller skumbitumen (1–3 %). Slike dekketyper anvendes først og fremst til bærelag eller til slitelag på lavt trafikkerte veier. Asfaltgranulat anvendes også uten noen form for tilsetning av bindemiddel, f.eks. som forsterkningslag, bærelag og midlertidige dekker istedenfor jomfruelige steinmaterialer.

Det finnes metoder for varm gjenbruk av asfalt som kan utføres direkte på veien. Disse metodene passer best for reparasjon av sporslitasje hvor det er veiens tverrprofil som skal rettes opp. I såkalt repaving brukes en spesialmaskin for å varme, rive opp og rette av det gamle dekket. Ny, slitesterk asfaltmasse blir lagt på toppen i samme prosess, og dekket blir komprimert på vanlig måte. I remixing blir det gamle dekket varmet, frest ned til bunnen av hjulsporene, blandet med ny asfaltmasse og utlagt og komprimert på vanlig måte. Felles for disse metodene er at det ferdige dekket kommer i samme høyde som det opprinnelige.

Se dessuten asfaltverk og bituminøse bindemidler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.