ormeamfibier

Kroppen er langstrakt, muskuløs og slangelignende. De mangler lemmer og har heller ikke bekken- eller skulderbelte. De har et stort antall ryggvirvler, og ribbena er små. De mest primitive familiene har en kort hale, de øvrige mangler hale. Kroppen er segmentert av ringfurer. Dette bidrar til at de ligner på store meitemark.

Huden er glatt. Det innerste hudlaget har slimkjertler, og noen har giftkjertler i huden. Mange arter har små beinskjell i huden, spesielt de mest primitive artene, mens de mer avanserte ormeamfibiene mangler skjell. Huden sitter godt fast i forhold til den underliggende kroppen i motsetning til ormeøglene, som de kan minne om.

Hodet er avrundet, og kraniet er massivt forbeinet. Øynene er små og tilbakedannet og dekket av hud eller bein. Synet er begrenset til å skille mellom lys og mørke. Mellom øynene og neseborene har de en tentakel som oppfatter kjemiske stimuli fra omgivelsene. De har to rekker av tenner i overkjeven og en eller to i underkjeven. Tennene er bakoverbøyd, har skarpe kanter og av og til to knuter.

De voksne mangler gjeller, og puster med lunger. Venstre lunge er redusert eller mangler fullstendig. En vannlevende art mangler helt lunger. Tarmkanalen er uten nevneverdige buktninger. Analåpningen er i bakerste ende av dyret. Hannen har et paringsorgan, phallodeum, som den vrenger ut av kloakkåpningen under paringen.

Kroppen er ofte mørkebrun eller blåsvart, i blant med noen striper eller flekker. Hodet er ofte lysere enn kroppen. Størrelsen varierer fra den vestafrikanske Idiocranium russeli på cirka 10 centimeter til den søramerikanske Caecilia thompsoni som har blitt målt til 152 centimeter. Tykkelsen varierer. Den 80 centimeter lange C. nigricans har en diameter på 4 centimeter. Flertallet av artene har en totallengde på 24-30 centimeter.

Ormeamfibiene er først og fremst utbredt i tropene. Man finner dem i Mellom-Amerika, Sør-Amerika, i Øst- og Vest-Afrika og i det sørøstlige Asia fra lengst sør i Kina gjennom India og Sri Lanka til Indonesia og Filippinene. De finnes også på Seychellene. De forekommer ikke på Madagaskar, Ny Guinea eller i Australia.

De fleste av artene lever et gravende liv under jordoverflaten. De graver ved hjelp av hodet og forflytter seg ved bølgende bevegelser. Fuktig, løs jord i tropiske skoger og plantasjer nær vann blir foretrukket. Mange av artene i familien Typhlonectidae lever i elver i lavlandet.

Ormeamfibiene har et allsidig kosthold bestående av meitemark, termitter, insekter og deres larver, samt små øgler. De største artene kan muligens også ta mus. Artene som lever i vann spiser insekter og fisk. Under jakten smyger de seg mot byttet og griper det med en hoggende bevegelse.

Alle artene har indre befruktning. De mest primitive artene legger egg i jordhuler nær vann, og larver med ytre gjeller kravler seg ned i vannet. Andre arter har direkte utvikling av larvene inne i egget, slik at en miniatyrutgave av den voksne klekkes fra egget. Cirka 75 prosent av artene føder levende unger. Disse utvikler seg inne i hunnens eggledere og ernærer seg av sekreter fra kjertler i egglederne. Fosteret har mange små tenner som det benytter ved næringsopptaket fra egglederne. Graviditeten kan vare så lenge som 9-11 måneder. Ved egglegging er normal kullstørrelse 7-20 egg, men ved levendefødsel er kullstørrelsen mindre. Egg som blir lagt på bakken blir beskyttet av hunnen som kveiler kroppen rundt eggene.

Det er beskrevet 213 arter fordelt på 10 familier, men gruppen er relativt dårlig studert så flere arter vil utvilsomt komme til i den nærmeste framtid. Det foreligger kun et fåtall fossilfunn. I Arizona er det funnet et fossil med små lemmer fra tidlig Jura for om lag 190 millioner år siden. Det foreligger dessuten fossiler fra sen kritt i Bolivia og Japan og fra paleocen i Brasil.

• Rhinatrematidae
• Ichthyophiidae
• Scolecomorphidae
• Chikilidae
• Herpelidae
• Caeciliidae
• Typhlonectidae
• Indotyphlidae
• Dermophiidae
• Siphonopidae

• amfibier