Utlendingsrett er et rettsområde som omfatter utlendingers særlige rettigheter og plikter i Norge. Viktige temaer i utlendingsretten er oppholdstillatelse, statsborgerskap, trygd, beskyttelse, utvisning og bortvisning. De to mest sentrale lovene er utlendingsloven og statsborgerloven.

Utlendinger har under sitt lovlige opphold i Norge de samme rettigheter og plikter som norske statsborgere dersom ikke annet er lovbestemt (utlendingsloven § 4). Dermed grenser utlendingsretten inn mot andre rettsområder som trygderett, arbeidsrett og strafferett. Utlendingsretten er nasjonal rett, men folkeretten stiller samtidig visse krav til utlendingsrettens innhold. Et kjerneområde av utlendingsretten er flyktningeretten, som er et internasjonalt rettsområde som Norge gjennom ratifiseringen av flyktningekonvensjonen har forpliktet seg til å etterleve.

Utlendingsloven er i sin natur en diskriminerende lov, siden den pålegger utlendinger andre plikter enn norske statsborgere.

Historisk utvikling

Den første norske fremmedloven kom i 1927. I 1956 ble en ny fremmedlov vedtatt. Den bestod frem til 1988 da utlendingsloven ble vedtatt etter et lovforarbeid som ble påbegynt i 1977. Samtidig ble Utlendingsdirektoratet opprettet. Denne loven gjaldt frem til 2010 da den någjeldende utlendingsloven av 2008 trådte i kraft.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg