Fåfotinger, klasse av leddyr i underrekken Myriapoda. Fåfotingene er ganske små, og lever så skjult at de sjelden blir lagt merke til.

Fåfotingene er nær beslektet med tusenbein, men skiller seg fra dem ved at de bare blir 1 - 2 mm lange. Kroppen har hode og elleve bakkroppssegmenter, hvorav ni har korte, leddete bein. Ryggen er ofte dekket av plater, som hos nordiske arter er vokst sammen, men gir likevel ikke beskyttelse mot uttørring. Hodet mangler øyne, men har et par antenner. De er viktige sanseorganer og uvanlige i sin bygning ved at de ytterst deler seg i tre greiner. Munndelene består av en overleppe og tre par kjever, og har mange likheter med munndelene hos insekter. Nyklekkete fåfotinger har færre kroppssegmenter enn de voksne, men antallet øker ved hvert hudskifte.

Fåfotingene lever i fuktig jord og i vissent løv. De spiser råtnende planterester, og noen spiser sopphyfer, som det er rikelig av i jorda. Sopphyfene blir stukket hull på og suget ut. Fåfotingene kan også gnage på plantenes fine rothår. Med sitt levevis utgjør fåfotingene en liten del av de nedbrytende organismer i økosystemet.

Det er beskrevet ca. 500 arter av fåfotinger på verdensbasis, og det er funnet 13 arter i Norge. Med deres størresle og skjulte levevis vet vi lite om deres utbredelse og biologi. Den såkalte gaffelfåfoting (Allopauropus vulgaris) er den vanligste arten hos oss, mens en annen art, som antagelig er importert fra Asia, bare er funnet i veksthus i Bergen. Fordi de så små og bløte, har fåfotinger ikke etterlatt fossiler som kan fortelle om deres utviklingshistorie.

Litteratur

G. Andersson, m.fl. 2005. Mångfotingar. Myriapoda. Nationalnyckelen. Artsdatabanken. Uppsala.

.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.