storflaggermus

Vår største flaggermus
Storflaggermus av . Gjengitt med tillatelse

Storflaggermus er en art i familien glattsnuter. Den er den største flaggermusen i Norge, med et vingespenn på 40 centimeter. Den ble først oppdaget hos oss i 1987, men ser ut til å være vanligere enn først antatt. Den er en rask flyger som gjerne flyr høyt.

Faktaboks

Også kjent som
Nyctalus noctula

Beskrivelse

Storflaggermus er også en av de største flaggermusene i Europa. Kroppslengden er 60–82 millimeter, halelengden 41–61 millimeter og vekta 19–40 gram. Vingene er lange og smale, vingespennet er 320–400 millimeter. Øret er relativt kort, det ligner mye på øret til nordflaggermus. Pelsen er ganske kort, ofte rødbrun på ryggen og mer grå på buken. Huden på ører, snute og vinger er mørkebrun. I Norge er størrelsen alene nok til å skille storflaggermus fra andre arter, den er betydelig større enn våre andre flaggermus.

Levevis

Storflaggermus lever i tilknytning til skog, men kan også finnes i større parker og kulturlandskap. Den er vanligst i lavlandet, men er funnet opp til nesten 2 000 meters høyde i Alpene. Ynglekolonier har tilhold i trehull, både hull laget av hakkespetter og andre hull og sprekker. Storflaggermus kan også bruke flaggermuskasser og bygninger.

Den kan overvintre i trehull og bygninger, men også i grotter og fjellsprekker. Vinterkolonier på opptil 1 000 dyr er funnet. Den tolererer korte perioder med temperaturer ned til 0 °C. Dvaleperioden varer fra oktober-november til mars-april. Lyder høres ofte fra overvintringsstedene. Det kan være stor dødelighet dersom frosten blir for hard. Storflaggermus kan vandre lange avstander mellom sommer- og vinteroppholdsstedene, 1 600 kilometer er kjent fra Russland. Da kan den også fly om dagen.

Paringssesongen er fra august til oktober. Hannen etablerer et territorium rundt sitt trehull, som han jager vekk andre hanner fra. Han henger og roper i åpningen, for å lokke til seg hunner. Haremet hans består av 4–5 hunner, men opptil 20 er registrert.

Hunnene flytter til sine ynglekolonier i mai, de består av 20–50 hunner (opptil 100 er registrert). Hunnen føder en eller to, noen ganger tre, unger i juni-juli. Ungene begynner å fly 1 måned gamle, og må klare seg selv fra rundt 1,5 måneders alder. Storflaggermus kan bli minst 12 år gammel.

Storflaggermus begynner å jakte tidlig på kvelden, av og til allerede før solen er gått ned. Den flyr hurtig, opptil 50 kilometer i timen, og rettlinjet 10–40 (opptil 70) meter over bakken. Storflaggermus jakter ikke bare over skog og kulturlandskap, men også over enger og innsjøer. Den spiser relativt store insekter; møll, biller og andre.

Sonar

To rop fra en storflaggermus (den nederste sammenhengende rekken er støy). X-akse i millisekunder, Y-akse i kHz.
Ekkolokalisering av . CC BY NC SA 3.0

Dens ekkolokaliserings-lyder er både kraftige og lange. Den bruker to typer; et frekvensmodulert rop fra 45–25 kilohertz (kHz) ved flyging i lav høyde og et lengre og «flatere» rop fra 25–19 kHz ved flyging i åpent lende eller over skogen. Variasjonen i lydene blir dermed ganske stor. Hos oss er storflaggermus lettest å identifisere når den bruker de lave frekvensene (under 25 kHz), fordi disse overlapper med få andre arter. Ellers kan lydene være vanskelige å skille fra skimmel- og nordflaggermus. Storflaggermus lager også sosiale lyder i flukt (32–17 kHz), som kan høres av personer med god hørsel.

Utbredelse

Storflaggermus er vanlig over det meste av Europa, fra det nordlige Spania til Uralfjella. Videre finnes det bestander østover til Kazakhstan og sørover til Iran og Israel. Forekomster videre østover og sørover regnes som usikre. I Norge ser arten ut til å være mest utbredt langs kysten nordover til Møre. Den er funnet mange steder i Sør-Norge, men ser ut til å være fåtallig og ynglekolonier er hittil ikke funnet. Siden dens opptreden i Norge er temmelig regelmessig, er det sannsynligvis snakk om en bestand og ikke bare «streifdyr» fra andre land.

Rødlistestatus: sårbar (VU).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Schober, W. & Grimmberger, E. 1997. The bats of Europe & North America. T.F.H. Publications Inc., Neptune City.
  • Sunding, M.F. 2007. «De vanligste flaggermusartene i Norge». Fauna 60 (3-4): 104-108.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg