skimmelflaggermus

Portrett av ei skimmelflaggermus.

Skimmelflaggermus av . Gjengitt med tillatelse

Skimmelflaggermus er en art i familien glattsnuter. Grupper av hanner samler seg til sangspill ved høye bygninger. Dette spillet kan vare lenge utover høsten.

Faktaboks

Også kjent som

Vespertilio murinus, tidligere kalt gråskimlet flaggermus

Beskrivelse

Skimmelflaggermus er en middelstor art. Kroppslengden er 48–64 millimeter, halelengden 37–44 millimeter og vekta 12–20 gram. Ørene er korte og brede, bakkanten går ned under munnviken der den ender i en fold. Ørelokket er kort. Pelsen er lang og tett. På tysk kalles den zweifarbfledermäus («tofargeflaggermus»). De to fargene skyldes at hårene på ryggen er svartbrune innerst og hvite ytterst, slik at store deler av ryggen er sølvskinnende («skimlet»). Buksiden er hvit til gråhvit. Snute, ører og vingehud er svartbrune. Ungene er mørkere, med mer grå hårtipper på ryggen. Hunnen har to par spener, som eneste art i Europa.

Levevis

Lite er kjent om arten i Norge. Skimmelflaggermus holdt kanskje opprinnelig til i høye bergvegger. Spillende hanner har bytta disse ut med høye hus. Ynglekolonier er ofte funnet i bygninger i andre land, mens den overvintrer i bergsprekker, grotter eller kjellere. Den gjemmer seg gjerne vekk i sprekker. Dvaleperioden er fra oktober til mars.

Skimmelflaggermus foretrekker skog, men kan jakte i mange forskjellige habitater. Den er funnet opp til 1 900 meter over havet i Alpene. Lite er kjent om dens formering. Ynglekolonier inneholder 30–50 hunner, som føder ungene i månedsskiftet juni-juli. En hunn får ofte to unger, sjelden tre. Hanner kan om sommeren samle seg i store kolonier, mer enn 250 individer er kjent. Paringssesongen begynner i august.

Skimmelflaggermusen begynner å jakte relativt seint om kvelden, den flyr både høyt og raskt. Den spiser gjerne biller og møll. Det er en trekkende art, som trekker sørvestover for vinteren. Trekkavstander på 900 kilometer er funnet.

Sonar

Antakelig rop fra skimmelflaggermus. X-akse i millisekunder, Y-akse i kHz
Ekkolokalisering av . Gjengitt med tillatelse

Skimmelflaggermus bruker frekvensmodulerte lyder, men de varierer mye. Lyden starter gjerne på 50 kilohertz (kHz) og går ned mot 20 kHz. På en heterodyn detektor høres den best rundt 25 kHz, altså litt lavere enn nordflaggermus, som den lett kan forveksles med. Sangspillet består av lange lyder som varierer mye, og som går ned til 10 kHz. Dette er innenfor det som kan høres av det menneskelige øre.

Utbredelse

Skimmelflaggermus er utbredt i det sentrale og østlige Europa, fra den østlige del av Frankrike og videre østover helt til Stillehavskysten. Den sørligste forekomsten ser ut til å være i Iran. Det er usikkert om den i særlig grad formerer seg i det sentrale Europa, dette synes først og fremst å skje lenger øst. I Norge finnes den nord til Trondheim, men bestanden er muligens ganske flekkvis. Spillende hanner er funnet i flere byer i Norge, og det foreligger også noen få vinterfunn. Ynglekolonier synes ikke å være kjent, men det er nok mulig at arten yngler i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Schober, W. & Grimmberger, E. 1997. The bats of Europe & North America. T.F.H. Publications Inc., Neptune City.
  • Sunding, M.F. 2007. «De vanligste flaggermusartene i Norge». Fauna 60 (3-4): 104-108.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg