reparasjon (klær)

Vi har god kunnskap om husarbeid på midten av 1800-talet takket være Eilert Sundt. Han skrev blant annet: «Det ansees for en stor skam for en kone at lade mand og børn gå med søndre klæder, og dette ser man derfor meget sjeldent» i 1869. Godt vedlikehold av klær vitnet om en nøysom, dyktig husmor og kvinne på midten av 1800-tallet. Uttrykket «hel og ren er største stasen» henspiller på at det er mulig for en kvinne gjennom hardt arbeid å gjøre familien velkledd. Sundt var opptatt av reparasjon fordi det bidro til mer klær å skifte mellom, og dermed økt mulighet for renslighet. Han legger vekt på at å reparere kan være vanskeligere enn å lage nytt. Å bevare plaggets form og bruksegenskaper var vesentlig, samtidig som reparasjonen skulle gjøres sterk og pen.

I standardverket Caroline Halvorsens Linsømbok er beskrivelsene av reparasjon gjennomført økonomiske. Hun skriver i 1898, og mange har gjort det etter henne, at det lønner seg å reparere før slitasjen er kommet for langt. «Hvis skaden i tide og omhyggelig bliver utbredt, kan plagget blive omtrent så pent som før, og det kan brukes lenge efter istandsettelse.» I R. Christiansens bok fra 1943 settes lappingen mer direkte i forhold til god moral: "Hvorfor lapper vi tøyet vårt? For å spare. Men ikke bare for å spare, også for ordens skyld. Et ordentlig, samvittighetsfullt menneske vil ikke kaste tøyet straks det har fått et hull. Det er sløseri.» Videre hevdes det at «Det gir en indre tilfredsstillelse å lappe. Det å gjøre et gammelt og slitt plagg brukbart og ordentlig er noe av det nyttigste en kan lære. Men en må være nøyaktig og gjøre det pent. Lappen skal sees minst mulig.» I 1950-årene omtales arbeidet med stopping og lapping som tidkrevende og kjedelig. I en bok skrevet i 1964 omtales lappingen som en del av husmorens «lite populære arbeide», men også som meget viktig «for man sparer store verdier ved å gjøre det riktig. En omhyggelig utført reparasjon kan også gi glede, men man må alltid bruke sin fornuft og aldri la et hull bli for stort». «Plagget (kan) ofte bli penere etter repareringen enn det var før.»

I omtalen av reparasjoner går det et klart skille i materialet på slutten av 1960-tallet. Helt frem til denne tiden er teknikkene, terminologien og de generelle rådene svært like. Alt følger en mal som finnes i lærebøkene i håndarbeid fra rundt århundreskiftet.

Klær og innredningstekstiler består ikke bare av tekstil, men også av ulikt tilbehør som bidrar til lukking, pynt eller funksjonalitet. Den aller vanligste reparasjonen privat er å sy i knapper som er løsnet. Profesjonelt er skifting av glidelås viktigere. Knapper sys i for hånd og trenger lite utstyr, men å sy ny glidelås krever maskin og kompetanse. Strikk er også en viktig del av mange plagg. Er plagget sydd med løpegang og løs strikk er dette svært enkelt, men i moderne konfeksjonssydde plagg er strikken som regel isydd og krever en større omsøm.

Reparasjon av klær med teknikker som lapping og stopping var en viktig del av håndarbeidsundervisning i skolen. Pikene skulle ha egne stoppe- og lappelapper som de senere kunne bruke som forbilder ved egne reparasjoner. Det felles mål for disse reparasjonene var at de skulle bli slitesterke og minst mulig synlige. Håndarbeidsbøkene representerte en borgerlig tradisjon som blant annet kommer til uttrykk gjennom kravet om at rette og vrange skal være like pene. Teknikkene er til dels svært tidkrevende. For vevet vare beskriver håndarbeidsbøkene opptil 11 ulike teknikker. Mange av teknikkene er stoppeteknikker hvor man mer eller mindre kopierer mønster og binding i originalstoffet. Slik som lerretstopp, halvstopp, dreielstopp, mønsterstopping, kunststopping, bommesistopping, med mer. Noen teknikker er spesielt rettet mot istandsetting av spesielle stoffkvaliteter, som bobinettstopping for hull i tyll, kniplinger og lignende. Eller det dreier seg om utnyttelse av spesielle materialer som hår (for å oppnå usynlige sømmer), liming med gummipapir og lignende. For strikkede plagg beskriver bøkene ofte fem spesielle reparasjonsteknikker, i tillegg til at flere av teknikkene som også brukes på vevet stoff kan benyttes.

Maskestopping på vrangbord var en av mange ulike teknikker for istandsetting av strikkevarer. Teknikken er komplisert og tidkrevende, men gir en lite synlig og solid reparasjon. Denne og en rekke andre teknikker for istandsetting av strikkevarer forsvinner i løpet av 1960-tallet. Etter det er istandsetting av strikkevarer begrenset til lerretsstopping som da omtales bare som stopping.

Reparasjon av herreskjorten tas ofte for seg. Der finnes beskrivelser av metoder for å snu snipper eller brette inn og gi ny stikning i kanten. Når så dette er slitt ut anbefales det å sy nye snipper av skjorteflaket, som da blir forkortet eller eventuelt lappet med annet stoff. Hvis skjorteforstykkene slites av snippen, kan de snus slik at opp blir ned på forstykket. Skjorteflakene kan også bli til nye albuer og bærestykke. Disse skjortereparasjonene omtales jevnlig til og med 1960-tallet

Målet har vært at reparasjonen ikke skal synes. I løpet av 1960-tallet endret dette seg slik at reparasjoner på 1970-tallet fremstår som «festlig» forskjønnelse av plaggene. Stoppingen, det aller kjedeligste, vil nye råmaterialer gjøre unødvendig. Dermed beveget reparasjon seg på 1970-tallet over til teknikker for å endre og fikse opp tekstiler, slik som omsøm, redesign og oppfiksing.

Også i andre reparasjoner går den markerte forskjellen mellom 1970-tallet og de tidligere tiårene igjen. Et eksempel er slitte jakkeermer. I 1946 er forslaget at et slikt jakkeerme sprettes opp, vrangsyes og sømmen skjules med en tråd av stoffet som kastes på med et hår eller silketråd (Winka, 1946). I 1975 er forslaget at kanten repareres med skråbånd, eller bånd av skinn eller stoff. Igjen ser vi at reparasjonen på 1970-tallet ikke gjøres usynlig, men tvert imot fremheves som en dekorativ detalj. Bruk av maskin er ikke spesielt for lappegleden på 1970-tallet. Maskinsøm brukes ved innfelt lapp og andre reparasjoner og til stopping helt fra 1920-tallet. Stoppingen med maskin utføres delvis med en tykkere hjelpetråd som «fyller» mer enn sytråden. I en del av bøkene finnes det betraktninger omkring når noe bør lappes og stoppes, og hvorfor dette arbeidet er viktig. Omtalen av reparasjonsarbeidet skifter gjennom hundreåret.

I dag sies det ofte at «ingen» stopper lenger. Sammenligner vi med det uendelige slitet med å holde strømper og andre strikkeplagg hele, er det klart at vi reparerer lite, men det er likevel ikke uvanlig å stoppe i dag. I 2011 svarte 34 prosent i et representativt utvalg av den norske befolkning at de hadde stoppet klær. I 2017 var andelen sunket til 25 prosent. Det er mye vanligere å sy i en knapp (64–51 prosent), enn å fikse sømmer. På den annen side er det vanligere å stoppe enn å sy klær, enten det er av nytt stoff eller gamle klær. I 2017 var det akkurat like mange som hadde stoppet som hadde strikket (25 prosent). Det er stor forskjell mellom kvinner og menn, det var 41 prosent av alle kvinner som stoppet dette året.

Vi vet også at det som oftest blir stoppet, er nettopp hjemmelagde plagg. Det kan være flere grunner til dette. En ting mange forteller om er affeksjonsverdien, men hjemmestrikkede klær er også grovere og dermed lettere å stoppe enn mye fin industriell trikotasje. I tillegg til de som har stoppet selv, har også en del fått hjelp til å holde klær i orden. Fra 2010 har vi tall som sier noe om dette. Da var det 27 prosent som hadde stoppet egne klær, 24 prosent som hadde stoppet for andre og bare 7 prosent som hadde fått hjelp. Ingen hadde betalt for stopping.

• klær
• husarbeid
• stopping
• lapping
• husmor

• Klepp, I. G. (2000). Fra eggvendte laken til festlig lapp på baken – Råd og teknikker for å økonomisere med tekstiler 1900 – 2000.
• Kirsi Laitala Klepp 2018 Care and Production of Clothing in Norwegian Homes: Environmental Implications of Mending and Making Practices
• Christiansen, R. Lie 1943: Håndarbeidsboka for skole og heim. Rettleiing i kvinnelig håndarbeid. 3. opplag , Cappelen, 178s. Oslo.
• Halvorsen, Caroline 1918 (1898) Linsømbok. Veiledning i linsøm, ridsing, klipping og sying samt i reparation av undertøy. (7. de forøkede utgave) Boken er også utgitt i 1921. 127 s. Cappelen, Kristiania
• Winka, Gunnel 1975 (1972): Lær å sy klær. Oversatt fra svensk (Klädsömnad). Landbruksforlaget 129 s. Oslo.
• Klepp, I. G., & Tobiasson, T. S. 2019: Lettstelt. Rene klær med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo: Solum/Bokvennen
• Klepp, I. G., & Tobiasson, T. S. 2020: Lettkledd. Velkledd med lite arbeid og miljøbelastning