vannflaggermus

Temmelig vanlig i Norge.

Vannflaggermus av . Gjengitt med tillatelse

Vannflaggermus er en art i familien glattsnuter i ordenen flaggermus. Den er en av våre vanligste arter. Som navnet antyder jakter den ofte over ferskvann, og da er den også enklest å få øye på.

Faktaboks

Også kjent som
Myotis daubentonii

Beskrivelse

Vannflaggermus er en i underkant middelsstor art, men den største musøren (Myotis-slekten) i Norge. Kroppslengden er som regel innenfor 45–55 millimeter, halelengden 31–45 millimeter og vekta 7–15 gram. Ørene er middels lange, men relativt korte for en musøre. Pelsen er temmelig brun over rygg og hode, men kan også være noe grålig. Undersiden er gråhvit. Ører, snute og vingehud er mørkebrune. Albinoer forekommer. Føttene er store og har lange «følehår».

Levevis

Jakter ofte like over vannflaten
Vannflaggermus av . Gjengitt med tillatelse

Vannflaggermus lever i tilknytning til skog, ofte nær vann. Den kan også finnes i parker og kulturlandskap, om sommeren opp til 750 meter over havet. Om vinteren, i dvale, er den funnet enda høyere. Om sommeren holder vannflaggermusen i veldig stor grad til i hull i trær, dette gjelder spesielt ynglekoloniene. Kolonier kan også finnes i menneskelagde konstruksjoner, som gamle steinbruer og på husloft. Ynglekoloniene kan inneholde 20–50 hunner, en sjelden gang opptil 200.

Hannene samler seg i små grupper andre steder, kun få voksne hanner er å finne blant hunnene. Grupper, kanskje spesielt de som holder til i trehull, flytter ofte på seg, kanskje nesten daglig. Et område med mange trehull kan derfor framstå som en «metakoloni», der individer stadig forflytter seg mellom hull og gruppene stadig skifter individer.

Vannflaggermusen går i dvale om vinteren, oftest i grotter, tunneler, bunkere, kjellere eller gamle brønner. Temperaturen på overvintringsstedet er oftest 3–6 °C, men den tåler korte perioder med temperatur ned til -2 °C. Over ett tusen vannflaggermus kan samle seg på gode steder. Disse kommer da fra et større område, selv om trekkene som regel ikke er over 100 kilometer. I dvalen henger dyrene gjerne tett sammen.

De fleste paringene skjer antakelig på overvintringsstedet. Ungene fødes i siste del av juni. De åpner øynene 8–10 dager gamle, har full pels 1–2 måneder gamle og kan begynne å fly 1 måned gamle. Ynglekolonien oppløses i løpet av august. Vannflaggermusen kan bli minst 20 år gammel.

Vannflaggermusen begynner å fly relativt seint på kvelden, litt etter solnedgang. Den flyr ganske hurtig og kan jakte både over vann (elver og innsjøer) og i skogen. Når den jakter over vann flyr den ofte kun få centimeter over vannflaten, ofte kan man se vingespissen tegne en strek i vannflaten. Den jakter både på flygende insekter og på insekter på vannoverflaten, sistnevnte fisker den opp med bakbeina. Den kan også ta små fisker på samme måte. Byttet spises som regel mens den flyr. Vannflaggermusen tar pauser i jakten og henger da i ei grein eller en vegg. Den spiser mye tovinger, spesielt fjærmygg (familien Chironomidae).

Sonar

Jaktende vannflaggermus. Sekvensen er på ca. 0,6 sekund (X-akse). Y-akse er frekvens i Hz.
Ekkolokalisering av . CC BY NC SA 3.0

Vannflaggermus bruker frekvensmodulerte lyder for ekkolokalisering, som alle musører. Lydene starter på cirka 70 kilohertz (kHz) og går ned til rundt 30 khz. Størst intensitet er det rundt 45 kHz, den kan høres med en ultralyddetektor på 20–40 meters avstand.

Utbredelse

Vannflaggermus finnes over hele Europa, unntatt de nordligste egne. Videre finnes den østover gjennom Sibir til Kamtschackta, Kina og Japan. I Finland er den funnet ganske langt nord, til like nord for polarsirkelen. Bestanden er god over det meste av Europa, men den trenger beskyttelse av trær med hull og habitatet generelt. Arten har temmelig vid utbredelse i Sør-Norge nord til Trøndelag og er en av våre vanligste arter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Schober, W. & Grimmberger, E. 1997. The bats of Europe & North America. T.F.H. Publications Inc., Neptune City.
  • Sunding, M.F. 2007. «De vanligste flaggermusartene i Norge». Fauna 60 (3-4): 104-108.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg