æresløshet, vanære. Etter romersk rett fulgte infami dels av loven (pretors edikt), dels av visse vanærende dommer i straffesaker og sivile saker. Også utøvelsen av enkelte lite ansette yrker medførte infami. Rettsvirkningene av infami var særlig knyttet til rettspleien (tap av rett til å opptre for andre i rettergang, til å avgi vitnesbyrd for retten m.m.).

Ordningen har et sidestykke i senere tiders æresstraffer, som bl.a. etter Norske Lov spilte en betydelig rolle. Ærestap var her fastsatt som straff for en rekke forbrytelser og medførte en omfattende nedsettelse av den rettslige handleevne. Den skyldige ble en mindremann. De egentlige æresstraffer ble i Norge avskaffet ved kriminalloven av 1842, men er til dels avløst av bestemmelser om rettighetstap. Formålet med disse er imidlertid ikke å ramme den skyldiges ære, men å hindre at han innehar stillinger, utøver yrker o.l. som han ved en forbrytelse har vist seg uskikket eller uverdig til.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.