Plastfolie, tynt, bøyelig plastmateriale, enten av en enkelt plasttype eller av to eller flere lag av forskjellige plasttyper (se kombinasjonsfolier). Særlig tynne folier (under ca. 0,25 mm) betegnes ofte som plastfilmer.

De vanligste polymertypene til folieproduksjon er termoplastene polyetylen, polypropylen, polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyetylentereftalat, polyamider og celluloseacetat. Foliene fremstilles mest ved ekstrudering, koekstrudering, filmblåsing, kalandrering og laminering, og bearbeides ved sveising, termoforming m.m. (se plast). Diffusjonstettheten blir ofte forbedret ytterligere ved lakkering av folien med polyvinylidenklorid- eller cellulosenitratlakker.

De viktigste bruksområdene er emballasje (bæreposer, poser, sekker, innpakningsfolie, krympefilm, strekkfilm, esker, begre, limbånd), bygningsfolier (fuktsperre osv.) og elektrisk isolasjonsmateriale, kontorartikler, fotografisk film, splittfilmfibrer m.m.

Cellofan er ikke en plastfolie i egentlig forstand (se cellulosefilm), men den brukes mye i kombinasjonsfilmer med plastfolier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.