kompetanse - jus

Kompetanse er det område hvor Stortinget, en domstol eller et forvaltningsorgan har myndighet til å treffe rettslig bindende avgjørelser. I en rettsstat må slik kompetanse ha et hjemmelsgrunnlag.

Faktaboks

uttale:
kompetˈanse
etymologi:
av fransk, fra latin ‘sammentreff, skikkethet’

For Stortinget er hjemmelsgrunnlaget bestemmelser i Grunnloven, i første rekke §§ 49 og 75 bokstav a om lovgivende makt og beskatningsmyndighet. Det er etablert praksis for at Stortinget kan gi departementer eller andre forvaltningsorganer kompetanse til å gi rettsregler, ved forskrifter.

I Grunnlovens § 3 fastslås at Kongen – altså regjeringen – er den øverste leder av det statlige forvaltningsapparatet, men dette gjelder bare så langt ikke annet er fastsatt i lov, slik det er gjort i kommuneloven (lov nr. 83, 2018) § 2-1 for kommuner og fylkeskommuner, og i universitets-og høyskoleloven (lov nr. 15, 2005) § 1-5 nr. 3 for faglige spørsmål og tilsettingssaker ved universiteter og høyskoler. Hvis ikke annet er fastsatt, kan forvaltningsorganer tildele egne tilsatte eller underordnede organer kompetanse til å treffe avgjørelser på sine vegne – se delegering.

For domstolene er kompetansegrunnlaget til å treffe bindende avgjørelser om rettsforhold Grunnlovens § 88 der det fastslås at Høyesterett dømmer i siste instans, samt bestemmelsene i tvisteloven (lov nr. 90, 2005), straffeprosessloven (lov nr. 25, 1981), og for arbeidsretten i rettstvister knyttet til tariffavtaleforhold arbeidstvistloven § 34.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg