mikroaggresjon

Mikroaggresjoner er er kortvarige, hverdagslige og forholdsvis udramatiske uttrykk for nedvurdering av andre mennesker. Nedvurderingen kan komme til uttrykk verbalt (med ord) eller på andre måter, og den kan være tilsiktet (med hensikt) eller utilsiktet.

Ordet brukes særlig om uttrykk for rasisme og i tillegg om andre former for diskriminering av marginaliserte grupper som for eksempel personer med nedsatt funksjonsevne. Teorier om mikroaggresjon peker på at personer som tilhører minoriteter og marginaliserte grupper kan møte stadig gjentatte situasjoner i hverdagen som for dem oppleves som sårende og belastende. Samtidig er ikke det sårende ved disse situasjonene nødvendigvis klart for de menneskene som forårsaker dem, eller for alle andre som er til stede. Slik er mikroaggresjoner forskjellige fra mer dramatiske og åpenbart aggressive handlinger som for eksempel bruk av fysisk vold.

Begrepet mikroaggresjon ble først etablert av den amerikanske psykiateren Chester Middlebrook Pierce i en artikkel utgitt i 1970, for å beskrive daglige uttrykk for rasisme som afrikansk-amerikanere opplevde fra hvite amerikanere i USA. Pierce tok blant annet utgangspunkt i sin egen erfaring som svart amerikaner. Senere har andre utviklet begrepet videre.

Mikroaggresjon faller ikke nødvendigvis inn under det generelle begrepet aggresjon. Ofte defineres aggresjon som handlinger der man med vilje påfører andre smerte eller ubehag, mens et viktig poeng i diskusjoner om mikroaggresjon er at det ikke nødvendigvis er noen klar og bevisst hensikt til stede i hvert enkelt tilfelle av mikroaggresjon. I stedet kan handlingene det gjelder komme nærmest automatisk som følge av vaner og ureflekterte fordommer.