Maurtue er et tilholdssted for et samfunn av maur. Maurtua er et karakteristisk innslag i norsk natur og andre kalde områder. Den gir maur ly for været og er et trygt sted for dronninga å legge egg.
Typiske kuppelformede maurtuer er imidlertid ganske uvanlige både i et nasjonalt og globalt perspektiv. De fleste av våre maurarter bygger heller bol nede i bakken, i jord, sand eller bergsprekker og ofte i mose eller under en stein.
En maurtue ser ut som en stor kuppelformet haug av barnåler. Men i likhet med andre maurbol, har maurtua indre kamre som kan gå dypt nedi jorda, og disse er forbundet med ganger som mauren graver eller gnager ut. I blant kan bolet bestå av bare ett kammer, som hos smalmauren. Inne i tua holdes egg, larver og pupper i ulike kamre, ofte adskilt, og flyttes rundt avhengig av temperaturen.
Det ytre består av et tettpakket, homogent, sjikt som beskytter mot vær og vind. Det ytre laget leder også bort regnvann langs sidene til tua, men har fortsatt hull som maurene kan gå inn og ut av.
En maurtue kan bli imponerende høy. Rekorden er satt av nordlig skogmaur med en tue på 2,9 meter høyde og en omkrets på 20 meter. Vanlige maurtuer blir sjelden over 2 meter i høyden og 10 meter i omkrets.
Materialet i en maurtue er avhengig av tilgangen på byggematerialer i omgivelsene rundt. Når tua ligger i en barskog, benyttes hovedsakelig barnåler som byggemateriale, mens i en løvskog består tua av mest små kvistbiter og bladstilker. Det groveste materialet finnes gjerne inne i tua, hvor ynglekamrene er lokalisert. Det finere materialet, som barnåler, dominerer mye av det tette laget på utsiden av tua. Maur kan også bruke mineralpartikler til å bygge tue og i blant kan nesten hele tua være bygd av småstein. I tillegg kan en finne store ansamlinger av kvae inne i en tue. En stor skogmaurtue kan inneholde opptil 20 kg med kvaeklumper. Kvae har en desinfiserende effekt, så det er mulig maur bruker kvaen til å holde unna sopp og bakterier.
I motsetning til andre sosiale insekter i Norge, lever maur i et flerårig fellesskap. Hos sosiale stikkeveps og humler i Norge dør fellesskapet etter sommeren og de nye dronningene blir igjen for å grunnlegge nye samfunn etter overvintringen. Hos maur derimot, kan maursamfunnet adoptere nye dronninger når dronningen dør, og maursamfunnet kan derfor i noen tilfeller fortsette å eksistere. Dessuten kan maurdronninger bli ganske gamle; den eldste kjente mauren ble nesten 29 år gammel. Det finnes belegg for at maurtuer kan bli opptil 100 år gamle, men alderen på en maurtue er svært vanskelig å måle.
På tross av snøen kan det være 26–28 ℃ inni en tue på vinteren.
Maursamfunnet klarer å oppnå et varmt og stabilt miljø inne i tua, selv om vinteren. Maurtuer av skogmaur kan blant annet opprettholde en temperatur på 26 °C til 28 °C i det indre av tua på seinvinteren, til tross for at det er snø utenfor. Maur isolerer tua og tar i bruk teknikker for å oppnå et varmt og stabilt miljø inne i tua. Maur lager blant annet høye tuer for å samle varme om våren og de bygger ofte tuene sine sør i skogkanten for å fange mest mulig solvarme. For å varme opp dypere deler av tua kan maur «sole seg» i varmere deler av tua og transportere varmen nedover ved å forflytte seg.
Maurpuppene trenger mer varme for å utvikle seg ferdig til voksne maur og blir derfor ofte plassert øverst i tua, der det er varmest. Foruten solvarme, genererer maurene også egen varme via metabolisme, noen ganger i betydelig grad for eksempel på senvinteren.
På tuas ytre flate finnes det hull som maurene kan gå inn og ut av. Disse kan åpnes og lukkes etter behov for å regulere temperaturen og fuktigheten inne i tua.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.