marinøkkelslekta

Plantene har en underjordisk stengel dypt i jorda. Fra denne kommer det opp enkeltblader som består av én fotosyntetiserende del og en del som har sporer. Den sterile delen er enten festa midt på bladet eller ved basis og er er oppdelt i fliker på ulikt vis hos de ulike artene.

Den sporebærende delen er som regel forgreina og sporene sitter i runde sporehus fordelt utover. Denne sporebærende del har trolig inspirert navnet marinøkkel fordi man har sett likhet med skjæret på eldre nøkler. Marinøklene er homospore, det vil si at plantene har bare en type sporer.

Artene i marinøkkelslekta er samla sett utbredt over det meste av landet, men noen arter har ganske begrensa geografisk utbredelse. Økologisk er de fleste artene knytta til slåtteeng, beitemark og setervoller. I tillegg finnes artene noen andre steder som hei og grasmark.

I Norge finnes seks arter, og de fleste er sjeldne. Systematikken i slekta er komplisert og det er foreslått flere nye arter i den såkalte marinøkkel-gruppa, det vil si knytta til arten marinøkkel. Flere av disse nydefinerte artene antas å finnes i Norge også.

Det var en gammel tro at det bringer lykke å spise det første marinøkkelbladet man fant om våren. Den skulle også kunne brukes som magisk middel til å åpne låser.

• karsporeplanter