magnetron – Store norske leksikon

Magnetron er et elektronrør for generering av elektromagnetiske bølger i mikrobølgeområdet med høy effekt. Et magnetron har meget høy virkningsgrad og kan levere effekter opptil 3 megawatt i pulser på 1 mikrosekund ved 10 centimeter bølgelengde og 30 kilowatt ved 1 centimeter bølgelengde. Magnetronen ble tidligere brukt som senderrør i radarstasjoner og er i dag en viktig komponent i mikrobølgeovn og som energikilde for partikkelakseleratorer for kjernefysisk forskning.

Faktaboks

Uttale: magnetrˈon

Oppbygging

En magnetron består av en massiv kobbersylinder, anodeblokken, som har en rekke sylindriske utboringer langs periferien. Disse hulromsresonatorene er elektrisk sammenkoblet ved radielle åpninger inn til et sentralt beliggende hulrom med den sylindriske katoden i midten.

Virkemåte

Ved oppheting emitterer katoden elektroner som trekkes over mot den positive anoden. Elektronene avbøyes imidlertid på tvers av sin retning av et kraftig magnetfelt med retning parallelt med sylinderens akse og roterer derfor i en nær sirkelformet bane omkring katoden. Når magnetronen oscillerer, vil det elektriske vekselfeltet mellom tennene i de enkelte hulromsresonatorer påvirke elektronene slik at de ordner seg i grupper. Derved oppstår elektriske svingninger i resonatorene.

Historie

Prinsippet for magnetronen ble angitt av den amerikanske fysikeren Albert Wallace Hull (1880–1966) allerede i 1921, men det var først i slutten av 1930-årene at den ble utviklet til praktisk bruk. Den moderne magnetronen for mikrobølger ble utviklet under andre verdenskrig for bruk i radarsendere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Elektriske komponenter

Knut Hofstad