Magnetron, elektronrør for generering av elektromagnetiske svingninger med svært høy frekvens. Den har meget høy virkningsgrad, og kan levere effekter opptil 3 megawatt i pulser på 1 mikrosekund ved 10 cm bølgelengde, og 30 kilowatt ved 1 cm bølgelengde. Magnetronen brukes mest som senderrør i radarstasjoner og som energikilde for partikkelakseleratorer for kjernefysisk forskning.

En magnetron består av en massiv kobbersylinder, anodeblokken, som har en rekke sylindriske utboringer langs periferien. Disse hulromsresonatorene er elektrisk sammenkoblet ved radielle åpninger inn til et sentralt beliggende hulrom med den sylindriske katoden i midten.

Ved oppheting emitterer katoden elektroner som trekkes over mot den positive anoden. Elektronene avbøyes imidlertid på tvers av sin retning av et kraftig magnetfelt med retning parallelt med sylinderens akse, og roterer derfor i en nær sirkelformet bane omkring katoden. Når magnetronen oscillerer, vil det elektriske vekselfeltet mellom tennene i de enkelte hulromsresonatorer påvirke elektronene slik at de ordner seg i grupper. Derved oppstår elektriske svingninger i resonatorene.

Prinsippet for magnetronen ble angitt av Hull allerede 1921, men det var først i slutten av 1930-årene at den ble utviklet til praktisk bruk. Den moderne magnetronen for mikrobølger ble utviklet under den annen verdenskrig for bruk i radarsendere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.