formfrihetsprinsippet

Formfrihetsprinsippet er et rettslig prinsipp som går ut på at en avtale (en kontrakt) er like bindende uavhengig av hvilken form den er inngått på. Det spiller i utgangspunktet ingen rolle om en avtale er inngått muntlig, skriftlig eller på annen måte.

Formfrihetsprinsippet inngår som en del av det mer generelle avtalefrihetsprinsippet.

Formfrihetsprinsippet er ikke tydelig lovhjemlet i norsk rett, men vi finner utslag av prinsippet i NL 5-1-1: «En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segl lovet og indgaaet haver.». For internasjonale løsørekjøps vedkommende finner vi også prinsippet i kjøpsloven § 87, jf. CISG (den internasjonale løsørekjøpskonvensjonen) artikkel 11: «En kjøpavtale behøver ikke å sluttes eller bekreftes skriftlig og er ikke undergitt noe annet formkrav.».

Selv om prinsippet er tydelig lovhjemlet, er det utvilsomt at prinsippet gjelder i norsk rett. I en dom fra 2017 (HR-2017-971-A) uttalte Høyesterett at «[u]tgangspunktet i norsk rett er formfrihet ved inngåelse av avtaler.»

Begrensninger

Formfrihetsprinsippet gjelder ikke ubetinget, og i visse tilfeller oppstiller rettsordenen krav til formen en avtale skal inngås på.

Det vanligste kravet som oppstilles, er et krav om skriftlighet. Se for eksempel reglene i finansavtaleloven § 61 som sier at en kausjonsavtale for å være bindende må være inngått skriftlig, og arbeidsmiljøloven § 14-5 som sier at arbeidsavtaler skal inngås skriftlig.

Formfrihetsprinsippet kan imidlertid også være begrenset på andre måter. For eksempel kan stilles krav om vitner for at en avtale skal bli gyldig, se blant annet ekteskapsloven § 54 om inngåelser av ektepakter (avtaler) mellom ektefeller.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg