Avtalefrihet er et rettsprinsipp om at den enkelte fritt kan velge om og hvordan han vil forplikte seg overfor andre. Enhver begrensning i avtalefriheten må ha hjemmel i lov.

Avtalefriheten hviler på en respekt for det enkelte individs autonomi, som i kraft av sin frihet forventes å være ansvarlig for sine egne handlinger.

Avtalefriheten er ikke ubegrenset, og er fra langt tilbake i tid begrenset av en rekke regler, for eksempel om habilitet, kontraheringsplikt og formplikt. Begrensningene er gitt for å verne den antatt svakere part i et kontraktsforholdet mot uheldige virkninger av avtalefriheten.

Den som inngår en avtale må ha rettslig handleevne. Det er begrensninger for mindreårige og voksne under vergemål. For eksempel kan en person under 15 år bare inngå arbeidskontrakt med vergens samtykke.

Kontraheringsplikt er plikt til å inngå kontrakt etter krav fra en annen. Grunnen er at enkelte goder er av så stor betydning å få tak i at hensynet til avtalefriheten må vike, noe som for eksempel gjelder ved tilgang på elektrisk energi og medisiner.

De fleste kontrakter kan i Norge inngås formfritt, men for noen avtaler er det krav om at kontrakten skal være skriftlig eller partene kan kreve det. Eksempler på formplikt er kredittkjøp  (finansavtaleloven §48) og forsikringsavtale (forsikringsavtaleloven §2.2)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.