avtalefrihet

Avtalefrihet (avtalefrihetsprinsippet) er et rettsprinsipp som sier at den enkelte fritt kan velge:

  1. om han vil forplikte seg overfor andre gjennom avtale,
  2. hvordan avtalen i tilfelle skal se ut, og
  3. hva avtalen i tilfelle skal gå ut på.
Enhver begrensning i avtalefriheten må ha hjemmel i lov.

Avtalefriheten hviler på en respekt for det enkelte individs autonomi, som i kraft av sin frihet forventes å være ansvarlig for sine egne handlinger.

Avtalefriheten er ikke ubegrenset, og er fra langt tilbake i tid begrenset av en rekke regler, for eksempel om habilitet, kontraheringsplikt og formplikt. Begrensningene er ofte gitt for å verne den antatt svakere parten i et kontraktsforholdet mot uheldige virkninger av avtalefriheten.

Begrensninger

Begrensningene i avtalefriheten henger sammen med de tre elementene i avtalefrihetsprinsippet beskrevet ovenfor.

Begrensning 1: om en part skal forplikte seg

I noen tilfeller står ikke en part fritt til å velge om han vil forplikte seg overfor andre.

Habilitetsregler. Den som inngår en avtale må ha rettslig handleevne. Det er begrensninger for mindreårige og voksne under vergemål. For eksempel kan en person under 15 år bare inngå arbeidskontrakt med vergens samtykke. Se nærmere reglene i lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven).

Kontraheringsplikt. Kontraheringsplikt (avtaleinngåelsesplikt) er en plikt til å inngå avtale etter krav fra en annen. Grunnen er at enkelte goder er av så stor betydning å få tak i at hensynet til avtalefriheten må vike, noe som for eksempel gjelder ved tilgang på elektrisk energi og medisiner. Også forsikringsselskaper kan i visse tilfeller ha plikt til å inngå avtaler, se for eksempel lov 16. juni 1989 nr. 69 § 3-10.

begrensning 2: hvordan en avtale skal se ut

De fleste avtaler kan i Norge inngås formfritt (formfrihetsprinsippet), men for noen avtaler er det krav om at kontrakten skal være skriftlig eller partene kan kreve det. Eksempel på en avtale krav til hvordan avtalen skal se ut, er kredittavtaler (finansavtaleloven § 48). En annen variant av formkrav har man for forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven § 2-2).

begrensning 3: hva avtalen skal gå ut på

I utgangspunktet står avtalepartene fritt til å bestemme hvilket innhold avtalen skal ha / hva avtalen skal gå ut på. Rettsordenen stiller imidlertid også noen begrensninger i denne avtalefriheten som partene ikke står fritt til å avtale seg utenom. En avtale kan blant annet ikke være kvalifisert urimelig (avtaleloven § 36) og den kan heller ikke stride mot lov eller ærbarhet (NL 5-1-2).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg