innlandstaipan

Innlandstaipanen er relativt slank med avrundet snute. Totallengden blir gjerne 1,8 til 2 meter, men den kan trolig oppnå en lengde på 2,5 meter. Bunnfargen er vanligvis mørkebrun med mørkere hode. Bakover ryggen og sidene har den ofte et fiskebeinmønster som blir dannet av de brunsvarte kantene på mange av ryggskjellene. Fargen skifter med årstiden, slik at den er mørkere om vinteren når den trenger å absorbere varme fra solen, og lysere om sommeren når det er viktig å unngå overoppheting. Buken er gulaktig med oransje flekker. Disse er tydeligere hos yngre individer.

Arten forekommer i sentrale deler av Australia. Den ble første gang beskrevet fra Victoria i 1879 og New South Wales i 1882. Senere er den ikke gjenfunnet på disse stedene. Nye funn manglet inntil den på ny ble oppdaget i Queensland i 1972. Utbredelsesområdet i dag synes å ligge i sørvestlige deler av Queensland og nordøstlige deler av South Australia.

Tørre ørkenområder er det viktigste leveområdet for denne arten, som sjelden blir sett. Den er helst aktiv på dagtid, særlig om morgenen. I kjølig vær kan den også vise seg om ettermiddagen. Resten av tiden holder den seg skjult i hulrom på bakken.

Inlandstaipanen regnes ikke som truet globalt, men bestandene i Victoria og New South Wales er trolig utdødd. I Queensland er den klassifisert som nær truet.

Arten lever stort sett bare av gnagere og andre pattedyr, spesielt langhårrotte, Rattus villosissimus, en art som gjennomgår store bestandssvingninger fra år til år. I fangenskap kan den også spise fugler. Normalt påfører den byttet flere raske bitt og pumper inn gift i hvert bitt. Giften virker svært raskt, og slangen holder byttet til det dør.

Paringstiden strekker seg over en lang periode, fra september til mars. Eggleggingen skjer i perioden november–mars. Hannene kjemper ofte med hverandre om retten til å pare seg. De 16 (11–20) eggene legges i hulrom på bakken og i bergsprekker. Eggene måler 6 x 3,5 centimeter og klekkes etter 9 til 11 uker ved 27–30 grader celsius. Ved klekkingen har ungene en totallengde på cirka 47 centimeter. Hvor hyppig arten reproduserer avhenger av mattilgangen, ettersom den spesialiserer seg på en gnagerart med store bestandssvingninger.

Innlandstaipanen er verdens suverent giftigste slange, basert på tester utført med mus, og den har dessuten sterkere gift enn noe annet reptil testet på menneskelige hjerteceller i kultur. Til tross for dette er den ikke den farligste slangen. Dette skyldes delvis at dens utbredelse og levevis tilsier at den sjelden kommer i kontakt med mennesker. I tillegg er den sky og lite aggressiv. Som regel prøver den å stikke unna om man kommer over den i naturen, og det er bare hvis den blir tvunget opp i et hjørne at den angriper.

Før den angriper inntar den gjerne en trusselpositur med hevet hode. Om et angrep skulle komme, skjer det uhyre raskt og med stor presisjon. Den biter ofte opptil åtte ganger i hvert angrep og pumper inn gift ved hvert bitt. Hoggtennene er 3,5 til 6,2 millimeter lange, det vil si vesentlig kortere enn hos kysttaipanen, og giftvolumet er også mindre enn hos denne arten. Innlandstaipanens gift er derimot fire ganger sterkere. Ett bitt inneholder nok gift til å drepe hundre fullvoksne menn. Giften virker raskt, og dersom man ikke får øyeblikkelig behandling kan man dø i løpet av 35 til 40 minutter. Bare et fåtall mennesker har blitt blitt av denne slangen, såvidt vi vet, og alle har overlevd på grunn av rask medisinsk assistanse.

Giften er en blanding av mange ulikt virkende giftstoffer, spesielt nervegift som påvirker overføring av nerveimpulser, og blodgift som har virkning på blodets evne til å koagulere. Giften bryter også ned muskelvev. Vanlige symptomer er hodepine, kvalme, magesmerter, diaré, svimmelhet og etter hvert kramper, blødninger og lammelser. Døden skyldes nyresvikt, respirasjonssvikt eller hjerneblødning. Det kan ta mange uker før man kommer til hektene igjen etter å ha blitt bitt, selv om man får effektiv medisinsk oppfølging.

• giftsnoker
• giftslanger
• slanger