industrielt hjemmearbeid

Med symaskinen og strikkemaskinen fikk det industrielle hjemmearbeid et betydelig omfang mot slutten av 1800-tallet, særlig i de noe større byer. I 1914 forekom hjemmearbeid særlig innen beklednings- og trikotasjeindustrien, og antallet hjemmearbeidere ble anslått til ca. 10 000, mens hjemmearbeid bare i mindre grad forekom på landet og i de mindre byer. Hjemmearbeidet ble i all hovedsak utført av kvinner; oftest av kvinner i vanskelige sosiale kår, med lang arbeidsdag og med svært lav betaling for det utførte arbeid. Ved lov om industrielt hjemmearbeid av 15. feb. 1918 nr. 2 ble det tatt sikte på å råde bot på forholdene, bl.a. med kontroll av lønns- og sunnhetsforhold. Loven om industrielt hjemmearbeid ble opphevet ved arbeidsmiljøloven av 1977, bl.a. på grunn av lovens manglende betydning i dagens samfunn. Det var særlig innen søm av f.eks. konfeksjon, pels og hansker, slips, lampeskjermer og reparasjoner m.m. at det var en viss hjemmeproduksjon i tillegg til ulike typer monteringsarbeid.

Arbeidsmiljøloven av 2005 § 1-5 gir hjemmel for at det ved forskrift kan fastsettes om, og i hvilken utstrekning, lovens regler skal gis anvendelse for arbeid som utføres i arbeidstakerens hjem. Slike regler er gitt i forskrift av 5. juli 1977 (nr. 715), se fjernarbeid.

I forhold til reglene i ferieloven av 29. april 1988 har det vært atskillig tvil om den som utfører industrielt hjemmearbeid har krav på feriegodtgjørelse i tillegg til avtalt stykkpris. Høyesterett har lagt til grunn at iallfall hvor det «dreiet seg om et fast og varig arbeidsforhold av ikke ubetydelig omfang, og etter regelmessig utført arbeid», måtte feriegodtgjørelse utbetales, jf. Rt. 1968 s. 725.