gass (anvendelse)

Anlegg for gassoppvarming er billige i anskaffelse og lettvinte i bruk. I USA er gass mye brukt til boligoppvarming, ofte slik at varmluft fremstilles i varmluftskjeler og distribueres via kanaler til de enkelte rom. Forbrenningsgassene, det vil si gasser som dannes etter forbrenningen, går i skorsteinen.

Ved bruk av gass i varmtvannsberedere og komfyrer går ofte forbrenningsgassene ut i rommet, hvilket er en ulempe. Likevel foretrekker mange komfyrtopper med gassbluss fremfor elektriske komfyrtopper. Hos forbrukerne måles gassforbruket med en måler.

Etter at distribusjon av propangass på flasker ble alminnelig, har gasskoking fått et betydelig oppsving, særlig i områder uten elektrisk strøm og i land med dyr elektrisitet.

For belysningsformål betydde østerrikeren Carl Auer von Welsbachs oppfinnelse av den såkalte auerbrenner et stort fremskritt. Den er utstyrt med en glødehette, såkalt auerstrømpe, av tekstil, impregnert med blant annet thoriumoksid og noe ceriumoksid. Nettet plasseres i flammen, tekstilet brenner opp, men asken danner et varmebestandig, men nokså sprøtt nett som utsender et intenst hvitt lys når det gløder. Prinsippet brukes stadig ved propanbelysning og petroleumslamper, for eksempel petromax.

I mange industrielle prosesser foretrekkes gass fremfor kull og oljefyring; man får sot- og askefri forbrenning, jevnere temperatur og bedre reguleringsmulighet og kan lettere fordele varmen. Der hvor naturgass ikke er tilgjengelig, lages gass i egne generatorer av kull, koks eller olje.

Eksempler på industrielle prosesser hvor man foretrekker, eller helt er henvist til gassoppvarming, er Siemens–Martin-ovner i stålverk, glassverk, keramisk industri og kalkbrenning. Når det gjelder gass som råstoff for kjemiske synteser, se syntesegass.

• gass
• brenselgass og lysgass
• naturgass