Martinprosessen, metode for fremstilling av stål i flammeovn. Prosessen ble utviklet av brødrene Friederich og Wilhelm Siemens samt far og sønn Émile og Pierre Martin. De førstnevnte innførte 1856 forvarming av forbrenningsluft i regenerator og bygde 1860 en flammeovn med regenerator for både luft og brennstoff (generatorgass). De sistnevnte benyttet dette prinsippet til fremstilling av støpestål 1864.
Martinprosessen ble opprinnelig utviklet for omsmelting av skrap med mindre tilsetninger av råjern; men allerede 1868 innførtes fersking av råjern med jernmalm i britiske verk. I moderne praksis benyttes martinprosessen for charger over hele spekteret fra 100 % råjern til 100 % skrap, som regel med olje som brennstoff og med ferskingsmalmen delvis erstattet av gassformet oksygen.
Martinprosessen var den viktigste enkeltprosess for fremstilling av massestål i perioden 1900–60. Etter hvert er den blitt erstattet av oksygen-konverterprosessene, se LD-prosessen. Tilsvarende parallelle betegnelser har man i martinovn og martinstål. Mens den tyske versjon Siemens–Martinprosessen dominerte i norsk praksis før 1940, har man senere etter svensk mønster mer gått over til betegnelsen martinprosessen. På engelsk betegnes de tilsvarende kombinasjoner open-hearth (furnace, process, steel).
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.