martinprosessen

Artikkelstart

Martinprosessen er en metode for fremstilling av stål i flammeovn. Martinprosessen var den viktigste enkeltprosessen for fremstilling av massestål i perioden 1900–1960. Etter hvert er den blitt erstattet av oksygen-konverterprosessene, se LD-prosessen.

Faktaboks

Uttale
martˈɛ-
Også kjent som
Siemens–Martinprosessen

Bruk

Martinprosessen ble opprinnelig utviklet for omsmelting av skrap med mindre tilsetninger av råjern; men allerede 1868 innførtes fersking av råjern med jernmalm i britiske verk. I moderne praksis benyttes martinprosessen for charger over hele spekteret fra 100 prosent råjern til 100 prosent skrap, som regel med olje som brennstoff og med ferskingsmalmen delvis erstattet av oksygengass.

Historikk

Martinprosessen ble utviklet av brødrene Friederich og Wilhelm Siemens, samt far og sønn Émile og Pierre Martin. De førstnevnte innførte i 1856 forvarming av forbrenningsluft i regenerator og bygde 1860 en flammeovn med regenerator for både luft og brennstoff (generatorgass). De sistnevnte benyttet dette prinsippet til fremstilling av støpestål i 1864.

Betegnelser

martinovn og martinstål er betegnelser relatert til martinprosessen. Mens den tyske versjon Siemens–Martinprosessen dominerte i norsk praksis før 1940, har man senere etter svensk mønster mer gått over til betegnelsen martinprosessen. På engelsk betegnes de tilsvarende kombinasjoner open-hearth (furnace, process, steel).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg