martinprosessen

Martinprosessen, metode for fremstilling av stål i flammeovn. Prosessen ble utviklet av brødrene Friederich og Wilhelm Siemens samt far og sønn Émile og Pierre Martin. De førstnevnte innførte 1856 forvarming av forbrenningsluft i regenerator og bygde 1860 en flammeovn med regenerator for både luft og brennstoff (generatorgass). De sistnevnte benyttet dette prinsippet til fremstilling av støpestål 1864.

Faktaboks

Uttale
martˈɛ-
Også kjent som
Siemens–Martinprosessen

Martinprosessen ble opprinnelig utviklet for omsmelting av skrap med mindre tilsetninger av råjern; men allerede 1868 innførtes fersking av råjern med jernmalm i britiske verk. I moderne praksis benyttes martinprosessen for charger over hele spekteret fra 100 % råjern til 100 % skrap, som regel med olje som brennstoff og med ferskingsmalmen delvis erstattet av gassformet oksygen.

Martinprosessen var den viktigste enkeltprosess for fremstilling av massestål i perioden 1900–60. Etter hvert er den blitt erstattet av oksygen-konverterprosessene, se LD-prosessen. Tilsvarende parallelle betegnelser har man i martinovn og martinstål. Mens den tyske versjon Siemens–Martinprosessen dominerte i norsk praksis før 1940, har man senere etter svensk mønster mer gått over til betegnelsen martinprosessen. På engelsk betegnes de tilsvarende kombinasjoner open-hearth (furnace, process, steel).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg