Oljefyring, brenning av oljer for varmeforsyning til industrielle prosesser, dampkjeledrift, sentralvarmekjeler osv. Fyringsoljene er destillasjons- eller restprodukter fra raffinering av råolje (se fyringsolje). Oljefyring drives også med parafin, som er lettere enn fyringsolje nr. 1.

Brennerne inndeles i to typer: fordampingsbrennere og forstøvningsbrennere. Skallbrennere og pottebrennere er fordampingsbrennere som brukes for små varmebehov (ovner og kaminer), de førstnevnte drives med parafin, sistnevnte med parafin eller fyringsolje nr. 1. I disse brennerne fordampes oljen før blanding med forbrenningsluften. Forstøvningsbrennere brukes fra mindre sentralvarmeanlegg til store kraftverkskjeler. I oljebrennere forstøves oljen til meget fine dråper (diameter 0,05–0,2 mm), blandes med forbrenningsluften og antennes i fyrrommet. Forstøvningen kan oppnås ved at man presser oljen gjennom fine dyser, ved blanding med strømmende trykkluft eller ved oppriving av et tynt oljesjikt over kanten av en hurtig roterende kopp.

Oljebrennerens oppgave er å sikre en effektiv blanding av brensel og luft for at forbrenningen skal bli fullstendig. Brennerbelastningen reguleres enten kontinuerlig (modulerende) eller intermittent (on–off). Regulering kan skje med termostat eller pressostat. Flammen overvåkes med pyrostat som stopper oljetilførselen dersom flammen slukker eller ikke tenner ved start. Flammen tennes med elektrisk gnist.

Av hensyn til oljefyringens belastning av atmosfæren gjelder spesielle regler for det maksimalt tillatte innhold av svovel i fyringsoljer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.