atomenergiloven

Loven etablerer et konsesjonsregime for ulike tiltak og aktiviteter, kombinert med en vidtgående hjemmel til å vedta forskrifter. Den innfører også egne erstatningsrettslige regler.

Det trengs for det første konsesjon (tillatelse) for å bygge, eie og drive såkalt atomanlegg. Dette omfatter kjernekraftverk, anlegg for fremstilling og bearbeiding av kjernebrensel og radioaktive produkter, samt anlegg for lagring og deponering av dem. Konsesjon gis av Kongen i statsråd, men konsesjon for kjernekraftverk kan bare gis etter at Stortinget har samtykket.

For det andre trengs det godkjennelse fra myndighetene for å fremstille, eie, lagre, behandle, transportere, omsette eller på annet vis inneha eller anbringe kjernebrensel eller radioaktivt produkt. Godkjennelsen kan være tidsbegrenset og knyttet til enkelte aktiviteter.

Loven har omfattende bestemmelser om erstatningsansvar, såkalt atomansvar. De bygger i stor grad på internasjonale konvensjoner. Innehaveren av et anlegg som omfattes av loven har et objektivt erstatningsansvar, uten hensyn til skyld, for atomskade som skyldes hendelse i innehaverens anlegg. Eneste fritaksgrunn er krigshandling o.l. Erstatningsansvaret er kanalisert til innehaveren, slik at dersom innehaveren er ansvarlig, kan det ikke reises erstatningskrav mot andre. Dette må sees i sammenheng med at innehaveren har plikt til å tegne ansvarsforsikring. Erstatningsansvaret er i utgangspunktet begrenset til 700 millioner euro. Det er omfattende bestemmelser om stedlig virkeområde for erstatningsbestemmelsene.

Tilsynsmyndighet er Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA).

Spørsmålet om en særskilt atomenergilov ble reist av Industridepartementet så tidlig som i 1956, men loven ble først vedtatt i 1972. Loven ble til på et tidspunkt man så for seg at større kjernekraftverk var en aktuell mulighet i Norge.

De to første norske atomreaktorene var forskningsanlegg som ble nedlagt før loven trådte i kraft. De to siste norske atomreaktorene, som også var forskningsanlegg, ble nedlagt i 2018 (Halden) og 2019 (Kjeller).

Loven er i stor grad koordinert med tilsvarende danske, svenske og finske regler. Den ble utformet slik at Norge kunne ratifisere de internasjonale konvensjonene som er inngått om erstatning for atomskader, det vil si Pariskonvensjonen av 29. juli 1960, med tilleggskonvensjon av 31. jan. 1963 og Wienkonvensjonen av 21. mai 1963.

• kjerneenergi

• Lovdata: atomenergiloven
• Regjeringen: Om nukleære anlegg i Norge
• Direktoratet for sivil beredskap (DSB)