Akesport, aking med kjelker eller sleder drevet som konkurranseidrett i kurverike akebaner med isdekke. Her behandles aking med kjelketypen rodel (ty. 'kjelke'), andre typer er skeleton, toboggan og norsk fiskerkjelke. Sledeaking er behandlet under bobsleigh. En rodel bygges både som énseter (single) og toseter (double). Akerene ligger på ryggen og styrer ved tyngdeoverføring og fotpress mot meiespissene. Det gjelder å kjøre raskest ned banen. Øvelsene er single for menn, single for kvinner og double for menn, i VM også lagkonkurranse. Konkurransene foregår på naturbane eller kunstbane, de siste permanent oppbygde og spesialkonstruerte for formålet med kraftig dosserte kurver. Kunstbaneaking er olympisk idrett og den mest populære grenen med hastigheter opp mot 140 km/h.

Bruk av kjelker til transport har antakelig en flere tusen år gammel historie både i Nord-Amerika og i Alpene i Europa. I Nord-Amerika brukte indianere en såkalt toboggan, en flat treplate bøyd opp foran. I en periode rundt 1900 var aking rett ned bakker med denne kjelken en populær idrett i Canada. I Alpene er den nåværende rodel og dens forløpere blitt brukt i flere hundre år. De første akebaner ble bygd i Sveits, hvor den første internasjonale akekonkurransen ble holdt i 1883 fra Davos til Klosters. Litt senere ble en tyngre kjelketype av stål konstruert, kalt skeleton, hvor akeren ligger på magen. Det var likevel rodelaking som ble mest populært i Mellom-Europa, særlig fra 1930-årene da en moderne rodel med fleksible meier ble utviklet. Den første kunstisbanen ble anlagt i 1969, og fra 1970-årene er naturbaneaking og kunstbaneaking atskilte grener med egne mesterskap.

I Norge er aking på veier og i bakker som fornøyelse kjent fra 1800-tallet. Man brukte den såkalte norske fiskerkjelken, som ble styrt med en 4–5 m lang stang holdt bakover. Den første klubben, Akeforeningen i Oslo, ble stiftet i 1905, og den første offisielle konkurransen fant sted i 1922 i Korketrekkeren i Oslo, vår første spesialbygde akebane. Like ved denne ble Heftyebakken anlagt som akebane i 1930. Det var også baner i Trondheim (Fjeldsæterveien), Drammen og Grefsenåsen i Oslo. På den tid var det opptil 20 000 tilskuere og flere hundre deltakere i akekonkurranser.

Interessen for konkurranseaking holdt seg oppe i de første årene etter den annen verdenskrig. Ved siden av spesialutgaver av fiskerkjelken benyttet man kjelker med styreapparat, dvs. hele meien var bøyelig, men fra 1960 ble rodel den dominerende konkurransekjelken også her i landet. I turaking på veier var rattkjelken med sparkmeier blitt vanlig, men økende biltrafikk og mange ulykker satte etter hvert en stopper for denne aktiviteten. Rekrutteringen til akesporten ble også skadelidende. Kunstbanen i Lillehammer i forbindelse med OL 1994 økte akeinteressen på ny, men akesport er ingen stor norsk idrett.

Det første EM ble arrangert i 1914, og EM 1937 ble holdt i Korketrekkeren, hvor Titti Maartmann vant kvinneklassen. Her ble også det første VM arrangert i 1955 med konkurranse mellom den mellomeuropeiske rodel og den norske fiskerkjelken. Nordmannen Tonni Salvesen ble mester. Rodelaking ble olympisk idrett i 1964, da Rolf Greger Strøm ble nr. 4. På kunstbane arrangeres VM årlig (unntatt i OL-år), samt EM annethvert år (likesifrede år). På naturbane er det årlige mesterskap, vekselvis VM (fra 1979) og EM (fra 1975). Verdenscup i begge grener. NM er arrangert fra 1936.

Kjelkeaking var fra 1935 organisert som egen seksjon i Det internasjonale bobforbundet (FIBT). Det internasjonale akeforbundet Fédération Internationale de Luge de Course(FIL) ble stiftet i 1957. Skeleton er fremdeles organisert i FIBT. Norges Ake-, Bob- og Skeletonforbund ble stiftet i 1935 som Norges Akeforbund (het 1990–2001 Norges Ake- og Bobforbund).

En rodel har skråstilte meier med gliflater av stål, innvendig sporvidde 45 cm. Den er ca. 15 cm høy og 1,5 m lang, maksimum vekt 25 kg (single) eller 30 kg (double). Kjelken mangler bremser, men etter målpassering løftes den fremre delen opp slik at den bakre delen bremser. Akeantrekket omfatter akedress, akesko uten pigger, hansker med pigger, samt hjelm.

Kunstbaner har oppbygde kurver med kraftig dossering og har sidevegger også på rettstrekningene. Isdekket er enten naturis eller kunstfrossen is (kunstisbane). De siste benyttes også til bobsleigh-konkurranser. Konkurransebaner i full størrelse skal minst ha en venstrekurve, en høyrekurve, en hårnålskurve, en S-sving, en labyrint og en rettstrekning. Konkurranselengden er 1000–1300 m, kvinner og double starter lavere (800–1050 m). Rett før startlinjen er det en horisontal startrampe hvor akeren drar seg i gang ved hjelp av to faste startbøyler. De første meterne økes også farten ved å pigge med hanskene.

Norges første og eneste kunstisbane ble bygd ved Hunderfossen i Lillehammer til OL 1994, også benyttet i VM 1995 og til flere verdenscupkonkurranser i rodel, bob eller skeleton. Den har en 1365 m lang konkurranselengde med 16 kurver og et fall på 114,3 m.

I OL er det sammenlagt tid etter fire (single) eller to (double) omganger som avgjør rekkefølgen, i VM og EM er det to omganger i alle øvelser. For å skille deltakerne måles tidene ned til og med tusendeler av sekund. Før start er rensing, sliping og smøring av meiene viktig, og det kontrolleres at meiene ikke varmes opp mer enn tillatt. Det er ingen øvre vektgrenser for akerne, men da farten øker med større vekt, er det tillatt å utjevne forskjeller i kroppsvekt ved å bære en viss tilleggsvekt i form av blyplater på kroppen hvis utøveren veier under 90 kg (menn) eller 75 kg (kvinner). Ved mål kontrolleres kjelkevekten og akerens samlede vekt.

Naturbaner har ikke kunstig dosserte svinger, bare trebretter ytterst som sikkerhet. De er naturlig tilpasset et gitt terreng, ofte benyttes avstengte veier. Banelengden er 800–1200 m med et gjennomsnittsfall på høyst 13 %. Akerene er utstyrt med piggsko og pigghansker og styrer kjelken gjennom svingene ved å «bremse» med disse. Kjelken som benyttes er stort sett lik kunstbane-rodelen med maksimal vekt 14 kg i single og 20 kg i double. Man kjører tre (single) eller to (double) omganger. I Norge er den mest kjente naturbanen Korketrekkeren i Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.