Teater i Serbia og Montenegro

Fra både den ortodokse og den katolske kulturen i det sørslaviske området kjenner man ritualer med bruk av masker og kostymer, og i Balkan-området generelt har en gjøglertradisjon overlevd. Med tyrkerne kom skyggespill, og den kristne befolkningen i det osmanske riket tok vare på sine fortellertradisjoner. Etter at serberne hadde vunnet sin delvise frihet under det osmanske styret i 1815, kom en viss teaterutvikling basert på amatører i gang, representert ved Joakim Vujić og hans teater i Kragujevac fra 1834.

I 1861 ble det første serbiske nasjonalteateret grunnlagt i Novi Sad, og et tilsvarende teater ble grunnlagt i Beograd i 1868. Den første dramatikeren av betydning var Jovan Sterija Popović, som skrev tragedier inspirert av nasjonal historie og legender i kombinasjon med nyklassisistiske og romantiske elementer. Dramatikk fra det tyske språkområdet ble oversatt til serbisk, og det ble etter hvert spilt et repertoar som blant annet omfattet Henrik Ibsen og Gerhart Hauptmann. Etter at Jugoslavia var grunnlagt, kom det i 1920-årene en sterk orientering mot et europeisk regiteater, med elementer av både tysk ekspresjonisme og russisk Stanislavskij-tradisjon.

Viktig for utviklingen i serbisk-jugoslavisk teater var grunnleggelsen av Det jugoslaviske dramateater i Beograd i 1948 ved regissøren og scenografen Bojan Stupica. Dette teateret høstet stor suksess under Théâtre des Nations i Paris i 1954. Atelje 212 ble tilsvarende grunnlagt i Beograd i 1954, og fra 1956 eksisterte en stor nasjonal teaterfestival i Novi Sad. Av internasjonal betydning ble BITEF-festivalen i Beograd, hvor det ble formidlet rike impulser fra europeisk og amerikansk teater. Jugoslavia hadde ikke den samme regimebestemte avsperringen eller isolasjonen som mange av de andre øst-europeiske landene, og en særlig form for grotesk realisme og stilisering gjorde seg gjeldende. Regissører som ble inspirert av denne utviklingen var Dušan Jovanović (1939–2021), Ljubisa Ristić (f. 1947) og Slobodan Unkovski (f. 1948). Aleksandar Popović (1929–1996) var den mest kjente dramatikeren på 1900-tallet, og Brana Crnčević (1933–2011) var kjent for sine satirer.

Teaterutviklingen skjøt fart etter 1991, og særlig har teateret i Novi Sad hatt en sentral posisjon. Dette til tross for at fellesskapet som eksisterte mellom Serbia og de andre delrepublikkene i det gamle Jugoslavia – som i seg selv representerte en kunstnerisk kraft – har gått i oppløsning.

• Serbia og Montenegro
• teater