Man kan si at dagens Serbia og Montenegro viderefører tradisjonene fra det gamle Serbia, samtidig som det representerer den rike teaterutviklingen i byer som Beograd og Novi Sad slik den fant sted særlig i tiden etter den annen verdenskrig. Derfor vil et perspektiv på teaterutviklingen av i dag atskille seg fra det som gjelder utviklingen i Kroatia, Slovenia og Makedonia (Skopje). Dette vil også samsvare med holdningene i de jugoslaviske etterfølger-statene, hvor man også legger vekt på å definere sine språk og kulturytringer som forskjellige fra serbisk, og dermed blir forestillingen om en felles serbo-kroatisk kultur forlatt. Den krigen som nylig har vært, har inntil videre ødelagt forutsetningene for kulturelt fellesskap mellom disse landene.

Fra både den ortodokse og den katolske kulturen i det sørslaviske området kjenner man ritualer med bruk av masker og kostymer, og i Balkan-området generelt har en gjøglertradisjon overlevd. Med tyrkerne kom skyggespill, og den kristne befolkningen i det osmanske riket tok vare på sine fortellertradisjoner. Etter at serberne hadde vunnet sin delvise frihet under det osmanske styret i 1815, kom en viss teaterutvikling basert på amatører i gang, representert ved Joakim Vujić og hans teater i Kragujevac fra 1834.

I 1861 ble det første serbiske nasjonalteater grunnlagt i Novi Sad, og et tilsvarende teater ble grunnlagt i Beograd i 1868. Den første dramatiker av betydning var Jovan Sterija Popović, som skrev tragedier inspirert av nasjonal historie og legender i kombinasjon med nyklassisistiske og romantiske elementer. Dramatikk fra det tyske språkområdet ble oversatt til serbisk, og det ble etter hvert spilt et repertoar som bl.a. omfattet Ibsen og Hauptmann. Etter at Jugoslavia var grunnlagt, kom det i 1920-årene en sterk orientering mot et europeisk regiteater, med elementer av både tysk ekspresjonisme og russisk Stanislavskij-tradisjon.

Viktig for utviklingen i serbisk-jugoslavisk teater var grunnleggelsen av Det jugoslaviske dramateater i Beograd i 1948 ved regissøren og scenografen Bojan Stupica. Dette teateret høstet stor suksess under Théâtre des Nations i Paris i 1954. Atelje 212 ble tilsvarende grunnlagt i Beograd i 1954, og fra 1956 eksisterte en stor nasjonal teaterfestival i Novi Sad. Av internasjonal betydning ble BITEF-festivalen i Beograd, hvor rike impulser fra europeisk og amerikansk teater ble formidlet. Jugoslavia hadde ikke en tilsvarende regimebestemt avsperring eller isolasjon som mange av de andre øst-europeiske landene, og en særlig form for grotesk realisme og stilisering gjorde seg gjeldende. Regissører som ble inspirert av denne utviklingen var D. Jovanović, Lj. Ristić og S. Unkovski.

Teaterutviklingen etter 1991 ser ut til å skyte fart, og særlig har teateret i Novi Sad en sentral posisjon. Dette til tross for at fellesskapet som eksisterte mellom Serbia og de andre delrepublikkene i det gamle Jugoslavia – som i seg selv representerte en kunstnerisk kraft – har gått i oppløsning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.