Stigand

Stigand var en angelsaksisk erkebiskop av Canterbury fra 1052 til 1070. Han var kapellan for de danske kongene av England, Knut den mektige, Hardeknud og Harald Harefot. Senere var han rådgiver for Emma av Normandie før han ble biskop av Elmham i 1043 og Winchester i 1047 under Edvard Bekjenneren.

Stigand ble i 1052 utnevnt til erkebiskop av Canterbury, i kjølvannet av forliket mellom jarl Godwin og kong Edvard, som innebar at den forrige erkebiskopen, Robert av Jumièges, ble avsatt og flyktet til Frankrike. Stigand var en kontroversiell erkebiskop ettersom han beholdt bispedømmet Winchester, noe som var i mot kanonisk lovgivning. Fem paver ekskommuniserte Stigand på grunn av dette, men han forble likevel erkebiskop fram til 1070.

Etter Harald Godwinsons fall i slaget ved Hastings i oktober 1066 tok Stigand initiativ til å krone Edgar Atheling. Forslaget møtte imidlertid motstand fra enkelte biskoper, og Stigand underkastet seg derfor Vilhelm Erobreren i desember samme år. Fram til 1070 var han ved Vilhelms hoff, men på grunn av sin kontroversielle stilling var det erkebiskop Ealdred av York og ikke Stigand som kronet Vilhelm i Westminster Abbey.

I 1070 ble omsider Stigand avsatt av pavelige delegater i Winchester. Begrunnelsen var tredelt. For det første var han både erkebiskop av Canterbury og biskop av Winchester, en form for pluralisme som kirken førdømte. For det andre tok Stigand urettmessig besittelse av Robert av Jumièges' pallium etter flukten i 1052. For det tredje hadde Stigand mottatt sitt eget pallium fra Benedikt 10, en motpave. Etter avsettelsen ble Stigand fengslet i Winchester, og ble etterfulgt som erkebiskop av den italienske abbeden Lanfranc.