Redningen av de danske jødene 1943

Da Danmark ble okkupert av Nazi-Tyskland 9. april 1940, bodde det om lag 6500 jøder i Danmark. De første okkupasjonsårene kunne den jødiske befolkningen stort sett leve som før og som sine ikke-jødiske medborgere. De første årene av den tyske okkupasjonen av Danmark var da også kjennetegnet av en generell samarbeidspolitikk mellom okkupant og okkupert, der danske politikere etablerte samlingsregjeringer og den danske kongen ble sittende. Samarbeidspolitikken tok slutt i august 1943.

Etter at tyske styrker tapte slaget om Stalingrad i februar 1943, ble det klarere at Nazi-Tyskland ikke var så overlegent som mange hadde fryktet. Antallet sabotasjeaksjoner og generelle uroligheter økte i omfang i Danmark som i flere andre tyskokkuperte land. Flere streiker i august førte til at okkupasjonsmakten stilte stadig strengere krav til den sittende danske samlingsregjeringen, som til slutt gikk av. Dette førte til en strengere tysk okkupasjonspolitikk overfor den danske befolkningen. Straffene for motstandsarbeid ble kraftig skjerpet og ryktene spredte seg om at en aksjon mot jødene kunne være nært forestående.

På dette tidspunktet hadde store aksjoner mot jødiske borgere i de andre tysk-okkuperte landene allerede funnet sted. I Norge, et land som den dansk-jødiske minoriteten hadde mange forbindelser til, hadde så skjedd høsten 1942. I følge Jødisk Informationscenter førte ryktene til at minst 61 jøder flyktet fra Danmark til Sverige i august-september 1943.

28. september 1943 tipset en tysk skipsfartsattache de danske sosialdemokratenes formann Hans Hedtoft om en aksjon mot jødene. Hedtoft varslet videre til medlemmer av dansk motstandsbevegelse og det jødiske Samfundet i København. Dagen etter var mange danske jøder samlet i synagogen i Krystalgade i København for å feire jødisk nyttår. Rabbineren avbrøt festlighetene med å viderebringe advarselen om en forestående aksjon, og de tilstedeværende varslet videre til venner og familie. At de fleste danske jødene bodde i Københavnsområdet, og at Øresundet mellom Danmark og Sverige kun er 5 km smalt på det smaleste, bidro også til at størstedelen av de danske jødene lyktes med å flykte til Sverige. Jødiske flyktninger betalte for robåter eller organiserte fiskere til å frakte dem over til Sverige.

Etter noen dagers tid kom fluktarbeidet inn i mer organiserte former ved at det etablerte seg hjelpegrupper for å organisere båtflukten, og for å samle inn penger til å finansiere flukten for dem som ikke kunne gjøre det selv. Minst 20 jøder druknet under flukten, og minst åtte begikk selvmord i forbindelse med aksjonen mot jødene (tallene er hentet fra Jødisk Informationscenter). Natt til 2. oktober ble rundt 300 jøder arrestert. Fem dager senere ble 80 jøder avslørt og pågrepet på loftet i Gilleleje kirke hvor de gjemte seg i påvente av å bli hjulpet over til Sverige. Totalt ble om lag 500 jøder deportert fra Danmark til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i dagens Tsjekkia, mens størsteparten av de danske jødene lyktes med å flykte til Sverige.

Den danske historikeren Sofie Lene Bak har påpekt at dansk historieskriving og minnekultur har framstilt de danske jødenes flukt som en heltemodig redningsaksjon der hele Danmark bidro til å redde jødene, noe som ikke stemmer. For det første må den store andelen danske jøder som overlevde Holocaust forklares med at jødeforfølgelse hadde liten prioritet i det okkuperte Danmark, og dette er en viktigere årsaksforklaring enn selve redningsaksjonen. For det andre understreker hun at redningen først og fremst skjedde takket være det Jødiske Samfund som videreformidlet informasjon og finansierte mye av hjelpearbeidet.

Spillefilmen Fuglene over sundet (2016) handler om de danske jødenes flukt til Sverige. Regissør Nicolo Donatos bestefar var en av fiskerne som fraktet jødiske flyktninger over Øresundet.

• andre verdenskrig
• Danmarks historie
• Holocaust