Orknøyene har hatt en rik forhistorie å dømme etter de mange funn og minnesmerker etter en piktisk befolkning (steinaldertettstedet Skara Brae og steinsetningene i Stenness). Det var også keltiske misjonsstasjoner der i tiden før 800. Omtrent på denne tiden begynte nordmenn å slå seg ned. Etter stedsnavnene å dømme, og etter bevarte skriftlige kilder, ble befolkningen preget av den norrøne kulturen. Harald Hårfagre gjorde hærferd til Orknøyene visstnok fordi Norge var utsatt for vikingangrep derfra. Ifølge kongesagatradisjonen gav han øyene til Ragnvald Mørejarl, som ble stamfar til de senere jarler. Fra Olav Haraldssons tid, men særlig fra Magnus Berrføtts tid, kom orknøyjarlene i et stadig sterkere avhengighetsforhold til den norske trone. Fra 1153 hørte Orknøyene under erkebiskopen i Nidaros. Inntil 1195 var Hjaltland (Shetland) en del av jarledømmet, men ble da lagt under den norske krone. I 1397 ble Orknøyene forlent til den første jarl av slekten Sinclair. Christian 1 pantsatte begge øygruppene til den skotske konge Jakob 3 som pant for medgift til sin datter Margrete i 1468 (Orknøyene) og 1469 (Shetland). I 1472 kom øyene under erkebiskopen i St. Andrews. De dansk-norske konger ville senere løse dem inn, men satte ikke noe større inn på det. Det skotske parlament erkjente i 1567 uttrykkelig sin plikt til å opprettholde norske lover og rettssedvaner, men skotsk rett trengte etter hvert inn. Odelsretten har likevel til våre dager vært benyttet som rettsprinsipp, under henvisning til Magnus Lagabøtes landslov.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.