Jesu hellige hjerte, symboliserer i katolsk fromhetstradisjon Jesu kjærlighet som driver ham til å sone verdens synder og gi menneskene nytt liv. Hjerte betegner hele menneskets innerste personlighet. Jesu gjennomborede hjerte (jfr. Joh 19,34–35) er livets kilde som kirkens sakramentale liv strømmer ut av.

Et stort antall kongregasjoner er viet Jesu hjerte, bl.a. Prêtres du Sacré-Cœur de Jésus de Bétharram (grunnlagt 1834–35), Missionaires du Sacré-Cœur d'Issoudun (grunnlagt 1854), Congrégation du Sacré-Cœur de Jésus-Enfant (grunnlagt 1867), Prêtres du Sacré-Cœur de Saint-Quentin (grunnlagt 1878, har også virket i Norge).

Hengivelse til Jesu hjerte preget høymiddelalderens tyske mystikere. Etter en nedgangsperiode ble andaktsformen gjenopplivet på 1400-tallet av Karteuserordenen og senere spredt ut til folket gjennom jesuittene. Det ble dannet egne Jesu-hjertebrødreskap, og andaktene til Jesu hjerte begynte å få offentlig karakter, særlig gjennom den store fornyeren av det religiøse liv i Frankrike på 1600-tallet, Jean Eudes (1601–80). Privatåpenbaringer til den franske mystikeren Marie Marguerite Alacoque i 1675 førte til at følgende andaktformer ble utbredt: å vie den første fredag i måneden til meditasjon (hellig time) over Jesu lidelse og død, hans kjærlighet og innstiftelsen av nattverden, det hele avsluttet med deltagelse i messen og kommunion; bønn til Jesu hjerte i form av et litani; feiringen av Jesu-hjertefest, fredag etter 2. søndag etter pinse, først tillatt feiret i hele den katolske kirken i 1856.

Jesu-hjertefromheten fikk på 1800-tallet et sterkt islett av sentimentalitet som har gjort den mindre populær på 1900-tallet. Byggingen av den store Sacré-Cœur-basilikaen på Montmartre i Paris etter Pariserkommunen i 1870 var ikke fri for politiske overtoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.