Jakob van Hoddis

Jakob van Hoddis, et pseudoym og anagram for hans egentlige navn, nemlig Hans Davidsohn, studerte først arkitektur, senere klassisk filologi i Berlin. I 1909 grunnla han, sammen med Kurt Hiller (1885-1972) og Erwin Loewenson (1888-1963), «Neuer Club», som ble et sentrum for ekspresjonismen; her ble han blant annet kjent med Georg Heym. Fra 1912 led han under gjentakende psykoser og var i behandling i lange perioder. I 1927 ble han umyndiggjort. Fra 1933 var han innlagt på en institusjon for pasienter av jødisk herkomst. Herfra ble han i 1942 deportert, sannsynligvis til konsentrasjonsleiren Sobibor i Polen, hvor han ble drept (dødsdagen er ukjent).

Jakob van Hoddis publiserte få dikt mens han levde, alle i tidsskrift, blant annet i de velrenommerte Die Aktion og Der Sturm, og i antologier. I hans lyrikk er ekspresjonismens apokalyptisk grunntone tydelig, kombinert med drastiske og truende bilder, som munner ut i undergangen til verden slik vi kjenner den.

Hans mest kjente dikt er Weltende (1911), hvor han ved hjelp av groteske bilder, som har trekk fra surrealismen og dadaismen, framstiller hvordan apokalypsen utsletter det borgerlige samfunnet. Weltende ble først publisert i tidsskrift, senere i den kjente antologien Menschheitsdämmerung (1920), utgitt av Kurt Pinthus.

Diktet Weltende har en fast plass i den tyskspråklige kanon. Først i 1958 kom, posthumt, Hoddis’ samlede verk ut med tittelen Weltende. Senere utgaver, også nyedisjoner, inkluderer brev. I 2001 hedret Centrum Judaicum (det jødiske senteret) i Berlin forfatteren med en utstilling; i 2002 produserte Karl Bruckmaier (født i 1956) et hørespill basert på Hoddis’ skjebne: «Dann aber wird ein Dichter an ihm verloren gegangen sein» – Mutmaßungen über Jakob van Hoddis.

• Tysklands litteratur

• Jakob van Hoddis i databasen LeMO (Lebendiges Museum Online)
• Jakob van Hoddis i Projekt Gutenberg (DE)
• Jakob van Hoddis i Deutsche Biographie